• Takk for at du besøker bloggen min. Du kan også følge meg på Twitter, @LPEinarsson.

Prinsipielt helt rett

Torsdag falt endelig dommen etter den ni år gamle konflikten mellom ekteparet Andrine Sæther og Lars Lillo-Stenberg og Se og Hør. I realiteten mellom kjendisekteparet og norsk presse. For dette er en av de få gangene det lurvete ukebladet og resten av Medie-Norge har spilt på samme lag.

Det er nok mange som synes det er fryktelig urettferdig at de to ikke skulle få gifte seg i fred uten at Se og Hør lå i buskene og knipset. Denne gangen var buskene byttet ut med en båt, 200 meter fra land, der fulgte fotografen begivenheten som foregikk i strandkanten på Tjøme. Som kjent er det ikke noe som heter private strender i Norge, de giftet seg på et sted der allemannsretten gjelder, altså i det offentlige rom.

Dette falt ekteparet tungt for brystet, for de hadde bedt mediene holde seg unna. Lokalavisen Tønsbergs Blad respekterte dette, det samme med VG, men altså ikke Se og Hør. Dermed startet ekteparet en ni år lang rettsprosess, der de vant fram både i tingretten og lagmannsretten, utrolig nok, men ikke i Høyesterett. I går satte Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg et endelig punktum for saken.

Det må og skal være den eneste juridisk riktige tolkningen av ytrings- og pressefriheten. Et helt annet spørsmål er den moralske siden av saken. De fleste mediene ville respektert ønsket fra Sæther og Lillo-Stenberg, det er tross alt totalt uinteressant for samfunnet som sådan om de to er gift eller ikke. Men det er altså ikke poenget, poenget er at det ikke er domstolene som skal bestemme hva allmennheten har anledning til å få ta del i eller ikke.

At Se og Hør lot være å ta dette hensynet burde ikke komme som noen overraskelse på kjendisekteparet. Ukebladet lever jo av å fortelle slike historier, og folk som Sæther og Lillo-Stenberg har stilt opp for se og Hør i rekke andre sammenhenger. Slik omtale er med på å gi Sæther flere skuespilleroppdrag, mens Lillo-Stenberg selger flere plater og konsertbilletter hver gang han avbildes.

Slik sett har de to fått godt betalt for alle rettsrundene. Takket være den håpløse kampen mot ytrings- og pressefriheten er de to blitt enda mer kjent, uten at jeg mistenker dem for å ha et slikt motiv for kampen.

Jeg kunne nevnt en rekke eksempler her lokalt der RA høflig har imøtekommet en rekke ønsker fra kjente mennesker i forbindelse med begivenheter. Det kan være utdrikningslag, påfølgende bryllup eller rett og slett å la være å vise bilder av det flotte huset vedkommende har skaffet seg.

Og slik vil det fortsatt være, denne dommen trenger absolutt ingen frykte. Selv ikke du som er litt kjent.

Hva mener du? Si din mening under.

Si heller ja, herr minister

Statoil flagger ut noen hundre stillinger til lavkostland og det blir et ramaskrik av en annen verden. De som skriker høyest er de samme som sier nei til å skape tusenvis av arbeidsplasser i den norske petroleumsindustrien.

Det prestisjefulle og aktørtunge Solamøtet er en årlig bekreftelse på hvilke områder næringslivet mener myndighetene må legge til rette for. I år falt møtet samtidig med at Statoil omsider vedtok den lenge varslede utflaggingen av stillinger innen IT, finans og administrasjon til lavkostland. Fra før har selskapet tusenvis av slike stillinger i utlandet, uten at noen bråker av den grunn.

På Sola foregår et av de viktigste møtene i året der politikerne får innspill fra næringslivet på hva det er viktig å legge til rette for. Og det er altså ikke bretting av konvolutter. Det er mye smartere at Statoil setter slike jobber ut til dertil egnede bedrifter i for eksempel Tsjekkia. Statoils samfunnsoppdrag er å lete, produsere og selge olje og gass. Men før jul sa altså regjeringen nei til å konsekvensutrede områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, selv om tre av fire stortingspolitikere er valgt inn på et program som sier ja til det samme.

Tre år tidligere, 11. mars 2011: Det blir kjent at den rødgrønne regjeringen verner området for all aktivitet. Ingen utredning, ingen prøveboring, ingen produksjon. Opposisjonen raser. Frps energi- og klimapolitiske talsmann, Ketil Solvik-Olsen tar fram de syrligste uttrykkene han kan. «Det er trist at Arbeiderpartiet heller vil sysselsette fire SV-ere i regjeringen i stedet for å skape nye arbeidsplasser langs kysten.»

Men uansett hvor trist Solvik-Olsen er, han ser lys i tunnelen: _«Det positive er at dagens beslutning ikke stanser en ny regjering fra å ta nye skritt i 2013. SVs seier vil være høyst midlertidig med en Frp/Høyre-regjering i 2013.»-

Vi vet hvordan det gikk, Solvik-Olsen havnet i regjering og ble sammen med Erna Solbergs Høyre truet av småpartiene Venstre og KrF til å ikke foreta seg noe der oppe. At regjeringspartiene gikk til valg på noe annet, at de har det nedfelt i programmene sine, betyr ikke noe.

Det norske velferdssamfunnet, skolene, helsevesenet, trygdesystemet, gamlehjemmene, sykehjemmene, transportsystemet, alle godene vi nyter godt av her i landet, er tuftet på utvinning av naturressursene som finnes utenfor kysten vår. I uminnelige tider på hva havet har hatt å by på av fisk og skalldyr, de siste 45 årene også på det som finnes under havbunnen.

På den måten er vi blitt en av verdens ledende nasjoner på området. Ved å fortsette letingen og produksjonen vil vi fortsatt kunne ha en økonomi som er uavhengig av de store konjunkturendringene i våre naboland, vi vil fortsatt sitte i førersetet hva teknologi og utvikling angår. Og ikke minst er det viktig i forhold til opprettelsen av nye arbeidsplasser, både til havs og lands, særlig i forhold til leverandørindustrien.

At Statoil varsler outsourcing av et par hundre arbeidsplasser er ikke et problem i det hele tatt. Problemet ligger i at vi har politikere som lar seg presse til å si nei til det aller viktigste vi holder på med her i landet. Og det er altså ikke bretting av konvolutter.

Hva mener du? Si din mening under.

Lite å klage på

Hva er det med et årsskifte, når desember blir til januar, hvorfor er det så stort oppstyr rundt det? Ikke har det vært valg, ikke lønnsforhandlinger, ikke begynner ferien da og ikke er det større sjanse for å vinne i lotto. Likevel spennes forventningene, godt anført av nyttårstaler, nyttårsreportasjer og nyttårsforsetter.

Det siste holder jeg meg langt unna, og har alltid gjort det. Det kan være en god idé og motivasjon å finne én bestemt dato for å slutte med dårlige ting eller begynne med gode, men dette bør vi vel i grunnen ha i tankene hver dag. Jeg har derfor byttet ut «i år skal jeg» med «i dag skal jeg», det får være mitt nyttårsforsett.

I gårsdagens, dagens og morgendagens aviser kan vi lese om folks forventninger til det nye året. Til politikeres forventninger, til den såkalte menigmanns, til idrettsfolks og næringslivlederes. Det gås den samme runden hvert år, og forventningene er som vanlig høye.

Et årsskifte er på papiret en milepæl og en port til nok et godt år. Det stemmer for de aller fleste som bor her i landet, men det er dessverre også inngangen til et nytt år full av lidelser. Nyhetsbildet ute i den store verden preges av krig og nød. Mens vi her i landet bare blir rikere og rikere, velstanden, både den offentlige og private bare øker, opplever mennesker i andre deler av verden kriger som aldri tar slutt. Og det lurer alltid en ny bak neste sving.

I Syria, Sør-Sudan, Mali, Afghanistan, Somalia og rundt 25 andre land blir det drept hundrevis av personer hver eneste dag. Bare i Irak ble det gjennomsnittlig drept 25 personer hver dag i fjor, og de daglige bildene som går verden over fra Syria og Sør-Sudan er til å gråte av. Og bak bildene og tallene av de drepte finnes det utallige historier om nød og fortvilelse, så stor at vi her i vårt velsmurte samfunn ikke er i stand til å fatte det.

Noen fellestrekk for konfliktene er strid mellom etniske og religiøse grupper. I Syria er det i hovedsak en konflikt mellom sunnimuslimer og sjia, opprørsgruppen Free Syrian Army og president Bashar al-Assad. De sjiamuslimske alawittene er i undertall, men har dominert det statlige styresettet og kontrollen over de militære helt siden Hafez al-Assad gjorde statskupp i 1970. Konflikten er naturligvis mer innfløkt enn som så, men den er til forveksling lik de religiøse folkegruppekonfliktene vi ser i de andre store og kjente krigsområdene.

Sett fra Europa er det nesten ikke til å forstå hvilke krefter som ligger bak disse grusomme krigene, men går vi tilbake til 90-tallet ga krigen på Balkan, først og fremst i Bosnia, oss et innblikk hva ulikheter i religion og etnisitet kan føre til. Vi bør tenke litt på det også når vi ser oss rundt og skriver ønskeliste for hva 2014 vil bringe.

Her lokalt har vi i grunnen ikke så mye å klage over. Mange er bekymret over hva den svake nedgangen i boligprisene kan føre til, eller den enda svakere oppgangen i arbeidsledigheten, men jeg tror ikke vi skal bekymre oss for mye over noen av delene. De fleste såkalte ekspertene er enige om at det bare er sunt med en justering, og at toget vi sitter på ruller ufortrødent videre om bare noen få måneder.

For 2014 blir et godt år for oss som har vært så heldige å bli født på den grønne gren. Ikke alle sitter like trygt på den, men jeg våger påstanden om at mulighetene ligger til rette for oss alle. Også for oss i RA, som i år tar et enda større skritt ut i den digitale hverdagen som har vært over oss iallfall de 15 siste årene. Det samme gjelder for en rekke andre bedrifter, det går ikke an å skylde på omgivelsene om det går galt av sted.

I det hele tatt blir det et spennende medieår. Flere aviser vil gjøre som oss, redusere papirmengden og øke den digitale biten. Framover er det ikke er mange som fortsetter å komme ut like mange ganger i uken som da de første nettavisene kom i 1996 (vi var først i Rogaland!), som om ingenting har skjedd.

Og dette med omstilling er et nøkkelord for enhver bedrift. Enten det er digitalisering eller andre måter å tilpasse seg den nye tiden, er det å kunne snu seg rundt den eneste garantien vi har for å beholde den enorme velferden vi har bygget opp etter krigen her i landet.

Å tenke nytt får derfor vært et slags nyttårsforsett vi alle kan enes om.

Hva mener du? Si din mening under.

Juleagurker

Når freden har senket seg over det ganske land og i de tusen hjem, vrir redaksjonene hodene av seg for å oppdatere de uendelig mange nettavisene. Da går det mye i kjendiser, men også en og annen parkeringsbot dukker opp.

Jeg har selv såkalt nettvakt denne julen, og det er ikke tiden for det mest spennende som skjer. Det handler om å vri mest mulig ut av det lille som finnes, for om mulig få noen klikk inn på kontoen vår. Det første jeg gjorde i morges var å sjekke Rogaland politidistrikts Twitter-konto, og der var det faktisk en melding om en promillekjøring. Utover dagen har det vært et par episoder til, og slik oppsto saken med tittelen ‘Ung mann blåste rødt’.

Det er stor konkurranse blant lokalmediene om slike saker, og Aftenbladet slo meg med nesten én time på denne. Til gjengjeld laget jeg saken om statusen blant distriktets skisentre et par timer før storebror, så jeg mener vi ikke har noe å skjemmes over.

Dessuten har Frode Olsen vært en tur på legevakten og rapportert om lang ventetid, så jeg føler vi ligger godt an. Olsen har dessuten et annet besøk i ermet, følg med, følg med.

Men én sak har Aftenbladet slått oss på, saken om de som fikk parkeringsbot på Strandkaien. Det må være noe jeg ikke har fått med meg her, siden dette er en sak de har satset på. Denne saken har også gått ut nasjonalt, via NTB, og spørsmålet mitt er når ble det gratis å parkere på Q-Parks plasser på Strandkaien?

Denne og andre juleagurker florerer på nettavisene i dag. Dagbladet melder at Anja Johansen er gravid med svømmeren Lavrans Solli, samme avis kan også fortelle at Tone Damli fikk luksusgave av kjæresten. Javel! Dere får klikke og se hva luksusgaven består i, jeg vet ikke.

Dagbladet har også en interessant nyhet om at Alan Turings niese mener Keira Knightley passer dårlig i rollen som det homofile mattegeniets nære venninne. Hva dette handler om aner jeg ikke, men det må være noe viktig, saken liker iallfall høyt oppe på Dagbladets frontside.

Over til VG, der meldes det allerede på fronten hva luksusgaven til Tone var: En klokke til 50.000 kroner. Næmen, så kjekt, da! Selv sluttet jeg med klokke da jeg fikk mobil i 1995, men dette må jo være stas for Tonemor.

Men VGs forside er ikke så ille i skrivende stund. De har naturligvis med noen gripende historier à la ‘Slik laget de julemiddagen da strømmen gikk’ og også VG har fått med seg at toppsvømmeren Lavrans skal bli far.

Nettavisen, der mange av landets mest intetsigende nyheter finner veien, er det ikke så mye å plukke på i dag. De har den årlige om at julepapiret ikke skal kastes i papirdunken, den er jo like vanlig som at brannvesenet advarer mot å ikke blåse ut stearinlysene før dere legger dere, folkens.

Det er kanskje ikke så gale det avisene har meldt i dag, vil dere si. Men da råder jeg dere til å ta turen til Facebook, der blant annet denne juleagurken vil bli postet.

Ha en fortsatt god jul!

For tidlig

Søndag ble det kjent at Kjell Alrich Schumann har bedt Trondheim tingrett om prøveløslatelse. Etter snart 10 år bak lås og slå bedyrer han at faren for å begå nye kriminelle handlinger er borte, han søker derfor om å få slippe ut seks år før tiden. Schumann var nummer to i ranslaget til David Toska, og var den som fyrte av det dødelige skuddet mot politimannen Arne Sigve Klungland.

Schumann var i mange år en myteomspunnet kriminell. Med oppvekst i de øde traktene rundt Åsnes i Finnskogen i Hedmark, fant Schumann seg aldri til rette i det vanlige miljøet. Han ble første gang straffedømt for biltyverier i 1995, og samme år begikk han et væpnet ran mot Grinder postkontor. Utbyttet var 2,5 millioner kroner. I 2001 ble Schumann dømt for fem grove tyverier, to grove helerier, syv simple tyverier, seks simple helerier, fem tilfeller av dokumentforfalskning og én overtredelse av våpenloven. Schumann var allerede den gangen, før Nokas-ranet, for en vaneforbryter å regne.

Schumann var en av dem som visste mest om Nokas-ranet på forhånd. Før ranet fant sted 5. april 2004 bodde han på Roaldsøy i flere måneder, og under rettssaken kom det fram at han og David Toska møttes flere ganger på en internettkafé i Langgata. Samtidig bodde Toska i en leilighet i Smeaheia, og det var trolig ikke flere enn Thomas Oscar Ingebrigtsen som kjente Toskas planer like godt som Schumann.

Gjennom første runde av Nokas-rettssaken, i tingretten, beholdt Schumann masken som alltid har preget ham. Rolig, veltalende, men uten å fortelle noe som helst. Hver dag stilte han i genser og skjorte, og så i det hele tatt ut som alt annet enn en hardbarket kriminell og drapsmann. Men han ble tidlig angitt av Lars Erik Andersen, og da saken ble ankebehandlet i lagmannsretten la også Schumann noen av kortene på bordet.

Fra da av og i en rekke reportasjer har Schumann framstått som en angrende synder. Og det er det heller ingen grunn til å tvile på, med 16 års forvaring og en politimanns liv på samvittigheten hadde noen hver angret. Det er ingen grunn til å tro at drapet på Klungland var verken overlagt eller forsettlig, men det var altså Schumann som rettet det dødbringende, militære våpenet AG-3 mot politiets kommandobil og trakk av. Schumann har selv vært yrkesmilitær, han kjente utmerket til hvilken effekt det kraftige repetergeværet har.

Vi har alle fått med oss Schumanns nye liv, som inne i en celle i Trondheim fengsel naturligvis ser veldig annerledes ut enn da han levde av å stjele fra andre. Nå er det saksofon, kone, skilsmisse, tvillinger og tilgivelsessamtaler med Arne Sigve Klunglands sønn som gjelder, naturligvis med mediene på slep. Og før helgen dukket han jammen opp i Trondheims gater også, på julehandel, formidlet via et nesten to sider bredt bilde i Aftenbladet.

Dette bildet og alle de koselige «hjemme hos»-reportasjene i fengselet er en hån mot det norske retts- og straffesystemet. Kjell Alrich Schumann har vært en notorisk kriminell helt siden ungdomstiden. Om ikke faren for gjentakelse er stor i dette tilfellet, vet ikke jeg når det skal foreligge slik fare.

Hensynet til nettopp det norske retts- og straffesystemet må veie tungt i denne saken. 16 års fengselsstraff, enten den kalles forvaring eller ikke, bør ikke forkortes så mye som her. Ikke når vi vet hvilket kriminelt rulleblad han har opparbeidet før politiet fikk satt en stopper for det.

Det mangler 50 millioner kroner av ransutbyttet etter anslaget mot Nokas’ tellesentral på Domkirkeplassen i 2004. Schumanns andel er rundt fem millioner kroner, penger han altså har hatt mellom hendene sine. Det vil jo være en fin startkapital.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Pass på!

Frp-politiker Leif Arne Moi Nilsen og kommunalstyret for miljø og utbygging mener det bare er å sette opp skilter og fysiske hindringer, så er Agent Kiellands vei på Våland et sikkert sted å ake. Det mener ikke Trygg Trafikk og de som innehar den faglige kompetansen på området i Stavanger kommune. Derfor vegrer de seg for å følge opp vedtaket i kommunalstyret.

Blant annet gir trafikkansvarlig Johan Gismervik beskjed om at han synes dette er galskap ved å la være å underskrive på uttaket av skilter og det materiellet som skal til. Det skal Gismervik ha stor ros for, trafikksikkerhet er ikke noe som kan vedtas av et politisk utvalg.

Politikerne som har vedtatt at det skal kunne akes i «Agenten» og en rekke andre av Stavangers gater er blitt svært populære. Klart det, aking er jo gøy. Men aking er også farlig, ekstra farlig om det skapes en falsk trygghetsfølelse.

Jeg har tidligere skrevet at faren for at en eller annen forvirret bilist forviller seg inn bak skilter og bukker i Agent Kiellands gate naturligvis er til stede. Hva om et barn havner under en bil som av en eller annen grunn var i denne gaten på feil tid og sted? Hvem er i tilfelle ansvarlig for den ulykken?

Jeg har aket mye i mitt liv, men aldri om kommunen stengte av gatene for oss. Tvert imot ble det strødd med sand, og det gjorde at vi ikke trosset farene ved å ake i veien. Vi aket heller på dertil egnede steder, i bakker og skråninger – slik var vi aldri utsatt for den falske tryggheten midlertidige sperringer alltid vil representere.

Stavanger er en kupert liten småby, og det er nok av dertil egnede steder å ake om ikke også bilveiene skal brukes til det. Jeg synes vi skal høre på både Trygg Trafikk og kommunens folk i denne saken, om politikerne mener de har bedre greie på det får de heller lage et nytt reglement der de overtar både skiltmyndigheten og de faglige vurderingene som følger med.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Vi overlever dette

At den amerikanske kaffekjeden Starbucks kommer til Stavanger har utløst et skred av reaksjoner. Først og fremst fra tusenvis av mennesker som synes dette er stas, men også fra noen få som synes det er en katastrofe. Nyheten om dette er RAs mest delte på Facebook gjennom historien, det forteller at interessen og etterspørselen for denne kjeden er stor. Så hvorfor være negativ til det, at det kommer noe som er sterkt ønsket?

Å, dette rokker visst ved Stavangers identitet. Byen blir ikke den samme. Særlig ikke siden Starbucks skal ha lokaler i SR-Banks ærverdige bygg med inngang i torgtrappene. Det går’kje an, er gjennomgangsmelodien fra grinebiterne. Det mumles samtidig om klesgiganten Zara som kommer i Kirkegata, og ikke minst får Burger King i Hauge-bygget på ny gjennomgå. Ja, hvor skal dette egentlig ende?

Det hele minner meg om den elitistiske debatten som oppstår hver gang det presenteres en konsert på Viking Stadion som ikke står på de intellektuelles spilleliste. Starbucks er kaffebarenes Robbie Williams, Burger King er Mods. Begge er ønsket av folket. Det er derfor disse musikerne overlever, det er derfor disse kjedene gjør det så bra. For slik er dynamikken i et kapitalistisk samfunn, det er etterspørselen som styrer tilbudet.

For mange år siden hadde vi KFC, Kentucky Fried Chicken, i Kirkegata. Jeg kan ikke huske det var en voldsom debatt om dette, jeg husker ingen debatt i det hele tatt. Kanskje byentusiast Thomas Middelthon raste over den amerikanske fastfoodkjedens inntog den gangen, jeg var uansett for ung til å følge like godt med i timen som nå. KFCs opphold i Stavanger ble ikke langvarig, etterspørselen var ikke stor nok.

Omtrent på samme tid hadde vi også Wimpy på Skagen. De hadde noen fantastiske quarterpoundere vi reiste helt fra Kvernevik for å oppleve. Den lå der det i dag er en 7-Eleven-sjappe, men heller ikke den overlevde det stavangerske klimaet. Det samme med Subway i Kongsgårdbakken, så det er ingen fare for at alle bygningene i sentrum skal overtas av disse kjedene.

For det er mange av dem, listen er nærmest uendelig. Taco Bell, Arby’s, El Pollo Loco, Kenny Rogers Roasters og så videre, og så videre. Fastfoodkjedene kunne tapetsert Stavanger om de ville, om det hadde vært marked for det. Det er det altså ikke, men det vil alltid være plass til noen.

Frykten for at Stavanger skal miste sin identitet på grunn av Starbucks og andre er ubegrunnet. Det er åpenbart at identiteten endrer seg med alderen, å tro noe annet er utopisk. Etter som bybildet endrer seg blir endringene en del av bybildet. Det er ingen som lenger griner på nesen, kanskje bortsett fra nevnte Middelthon, over at McDonald’s preger byens arnested, Arneageren. I Kristiansand ligger McDonald’s i det staselige Norges Bank-bygget, så kombinasjonen SR-Bank/Starbucks er ikke så unik som enkelte nå prøver å innbille oss.

Det er først og fremst geografisk og klimatisk beliggenhet som former en bys utseende. Det går sikkert an for politikere og byråkrater å regulere det i hjel, men en endring av bybildet over tid er noe som faktisk også våre museumsvoktere må finne seg i. Det er imidlertid en viktig debatt som har oppstått i kjølvannet av Starbucks, selv om den ikke alltid har vært like god. Blant annet er det mange som har påpekt hvor dårlig Starbucks scorer i såkalte blindtester.

Jeg kommer aldri til å besøke Starbucks, ikke for å studere fenomenet engang. Å kjøpe kaffe på utesteder er så dyrt at det er en hån mot alt jeg prøver å lære mine barn det er forbudt å bruke penger på. En kaffe latte, hva nå det er, koster 56 kroner, for den summen kan de fleste spise seg gode og mette. Fem cheeseburgere på McDonald’s koster til sammenligning seks kroner mindre.

Og om jeg fortsetter avsporingen, kan jeg nevne at da jeg bodde i Finnmark var det standard prosedyre å stoppe på nærmeste McD når turen gikk sørover. Kjørte vi E 45 Innlandsvegen var det 160 mil fra Hammerfest til Mora i Sverige. Den aller nærmeste lå bare 66 mil unna Hammerfest, i Rovaniemi, Finland. Men vi hadde jo ikke noe der å gjøre.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Eiendomsskatt

Det er imponerende å se hvor mye også opposisjonspartiene legger flid i å lage fullverdige budsjetter for de neste fire årene, enten det er i de store eller små kommunene. I går var det Stavanger-utgavene av Frp og SV som kom med sine forslag, forslag som naturligvis spriker mer enn en passer på maksimal diameter. Mens SV frir til de kollektive tenkerne, frir Frp i kjent stil til den enkeltes lommebok.

Det meste av skatter og avgifter regnes ut av direktoratet for slike ting inne i hovedstaden, etter føringer fra kloke folkevalgte menn og kvinner samme sted. Ute i kommunene er det små variasjoner, men noen kroner er der å hente. Det største innhogget i den enkeltes lommebok, i alle fall for dem med egen bolig, er eiendomsskatten. To ganger i året kommer det en faktura fra kommunen, på i mitt tilfelle 2900 kroner hver. Totalt drar kommunen inn 162,8 millioner kroner på denne måten, det hadde vært kjekkere å ha disse 5800 kronene på min egen konto. Her i landet krever 316 av de 428 kommunene inn eiendomsskatt, Sandnes gjør det ikke.

I forhold til Sandnes er Stavanger en svært rik by. Stavanger er faktisk en av de rikeste byene i verden, iallfall om vi måler etter velferd og standard på de offentlige tjenestene. Det finnes mange emirater i Midtøsten og der omkring som har innbyggere like rike som alle i Stavanger og Sandnes til sammen, men i denne sammenhengen er det ikke slik vi måler rikdom.

Eiendomsskatten er såkalt flat, det vil si at den handler om boligens størrelse, ikke om boligens stand eller eierens betalingsevne. Slik sett er denne skatten avvikende i forhold til de fleste andre skattene og avgiftene vi betaler her i landet, som er basert på inntekt og forbruk. Den sosialdemokratiske og sosiale profilen er rett og slett borte.

Eiendomsskatten er så etablert i Stavanger at den ikke lenger er oppe til debatt, det er kanskje på tide å iallfall diskutere saken.

Hva mener du? Si din mening under.

Strippebyen

Vi er mange som ikke ønsker strippeklubber her i distriktet, men det er ikke slik at vi kan si nei til alt vi ikke liker. Mens Stavanger er horebyen, er Sandnes i ferd med å befeste ryktet som strippebyen. Det liker ikke politikerne, og har dermed sagt nei til virksomheten. Men like lite som Stavanger-politikerne kan forby prostitusjon, kan Sandnes-politikerne forby stripping. I stedet har de valgt å ikke gi skjenkebevilling til Money Talks’ nye lokaler, og i dagens Aftenblad varsler ordfører Stanley Wirak at heller ikke det siste tilskuddet på strippefronten i Sandnes, Alibi Club, vil få beholde alkoholbevillingen.

Det blir jo som om politikerne i Stavanger skulle forby prostitusjon, det går som nevnt ikke. Det er Stortinget som forbyr, i dette tilfellet tillater, slikt. Det er også Stortinget som tillater stripping, og da kan altså ikke Sandnes komme med egne lover og regler. Det kommunale selvstyret strekker seg riktig nok et stykke inn i alkoholloven, men vi bor heldigvis i et land der det ikke er «lov» å straffe noen på den måten. Så lenge verken Mirza Imtiaz Hussain i Alibi Club eller Osman Uzun i Money Talks gjør noe ulovlig, er jeg nokså sikker på at Sandnes kommune vil tape disse sakene i rettsapparatet så det suser. Dette blir det samme som å si til ungene at de ikke får kveldsmat fordi de ikke har ryddet på rommet.

Det er også å merke seg at både Høyre og Frp har snudd i saken. De rødgrønne partiene i Sandnes bystyre, som altså har sittet med regjeringsmakten i åtte år, får nå støtte av de nye regjeringspartiene. Det er å undre seg hvorfor disse partiene heller ikke har brukt kreftene sine på å få kollegaene sine på Stortinget til å forby stripping, om det er så farlig. Og det er med særlig undring jeg registrerer at Frp nå stiller seg bak ordføreren, helt på tvers av hva partiet ellers uttaler i slike saker.

Men slik er jo politikken blitt, prinsippene kommer ikke lenger først.

Hva mener du? Si din mening under.

Bombrikkenekt

Miljøpartiet de grønnes etter hvert så profilerte énmannsgruppe i Stavanger bystyre, Torfinn Ingeborgrud, er igjen bokstavelig talt på farten. Denne gangen har hans noe tilårskomne Think, en av de første masseproduserte elbilene, passert bomstasjoner på Sørlandet uten brikke i bilen – med en rekke inkassovarsler som resultat. Elbiler passerer gratis gjennom slike bomstasjoner, likevel mener Agder Bomdrift at Stavanger-politikeren må henge opp en brikke i frontvinduet.

Men det vil ikke Ingeborgrud ha noe av, han viser blant annet til datasikkerhet som en god grunn til ikke å gjøre det. Til NRK Sørlandet sier han at «disse brikkene er rene radiofyr som sender ut signaler hele veien, og det er lett for uvedkommende å fange opp hvor folk kjører». Ingeborgrud viser i tillegg til at det må være teknologisk mulig å få til en ordning der elbilene passerer bommene uten å bli registrert som betalingspliktige.

Ingeborgrud kom inn i Stavanger bystyre fra det nærmest ukjente etter kommunevalget i 2011. Han markerte seg ved å komme noen minutter for seint første gangen, men har siden først og fremst vært en opposisjonspolitiker som har greid å sette en rekke saker på dagsorden. Først og fremst ved hjelp av gode innlegg, både fra bystyrets talerstol og med utspill i mediene. Og han er kjent for å ta utradisjonelle virkemidler i bruk, de fleste husker for eksempel da han tok kosten i egne hender for å få malt opp skikkelig buss- og sykkelfelt utenfor hotell Atlantic.

Selv om malingen var hvit, er Ingeborgrud blitt en fargeklatt i den ellers litt konforme Stavanger-politikken. Og denne gangen er det altså bomselskapet på Sørlandet som merker hans noe utradisjonelle tilnærming til saker og ting. For mens Nord-Jæren Bompengeselskap godtar at Ingeborgrud kjører rundt uten brikke, er det altså annerledes fatt nede i sør. Der purrer og purrer de, og saken er kommet så langt at den skal vurderes av Sivilombudsmannen.

Mange, meg inkludert, kunne lett havnet i Ingeborgruds situasjon, for det rimer jo ikke at det skal komme regninger for noe som er gratis. Det er heller ikke påbud om å ha brikke i bilene, enn så lenge, likevel får altså Ingeborgrud regninger i fleng i posten. Han har utvilsomt et poeng, men en ting er hva jeg personlig måtte mene om saken, en annen er hvilke signaler en profilert politiker sender ut. Selv om dette ikke er politikk, men byråkrati i praksis, bør nok Ingeborgrud installere brikken sin, så får han heller ta ekstraomgangene opp på et politisk nivå.

I mellomtiden risikerer han å gå på en kjempesmell økonomisk. Agder Bomselskap har Vegvesenet og Vegdirektoratet i ryggen, etater som ikke kjent for å gi ved dørene, selv om altså Nord-Jæren bompengeselskap har valgt å vise smidighet i saken. Når bomselskapet først har gått til skrittet å sette hardt mot hardt, er det gjerne slik at den enkelte bilist har en dårlig sak om det skulle komme et rettslig etterspill.

Det finnes ingen oversikt over hvor mange elbiler som passerer bomstasjonene på Nord-Jæren uten brikke, men de har altså så langt sluppet å få noen ubehageligheter på grunn av det. Taper Ingeborgrud kampen der nede på Sørlandet, skaper det presedens og da blir det slutt på smidigheten her hjemme også.

Om Ingeborgrud nå gjør alle med elbil uten brikke en tjeneste, eller om det ender opp som en bjørnetjeneste, gjenstår altså å se.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Språkpoliti

  • Denne bloggen var også lederartikkel i RA mandag 17. november.

Av alle merkelige oppgaver som blir pålagt politiet, er det siste at etaten også skal vokte det norske språket. Begrepet språkpoliti får en ny og komisk mening når vi kan lese i Bergensavisen (BA) at en askøyværing har klaget Hordaland politidistrikt inn for Språkrådet fordi det brukes bokmål på Twitter. Dette organet har videre bedt Kulturdepartementet om råd. Svaret fra mannskapet til vår nye kulturminister Thorhild Widvey er som følger: «Sidan Hordaland politidistrikt har eit geografisk tenestedistrikt med nynorsk som fleirtalsmål, skulle alle desse meldingane vore skrivne på nynorsk.»

Dette er helt sant, og lite visste politimester Geir Gudmundsen at det var den slags oppgaver som ventet da han byttet ut sjefsstolen på Lagårdsveien med tilsvarende i hjembyen Bergen. Nå må han altså sørge for at de som jobber på operasjonssentralen i Hordaland må lære seg nynorsk.

En rekke offentlige instanser har tatt sosiale medier i bruk for å spre informasjon og kommunisere med allmennheten. Også de fleste politidistriktene har tatt i bruk nye, digitale kommunikasjonsformer. De som er på vakt på politidistriktenes operasjonssentraler bruker Twitter for å spre informasjon til medier og publikum når politiet har behov for det.

De aller fleste meldingene som sendes ut skrives på bokmål. Det er fordi tjenestemennene som er på jobb benytter sin alminnelige målform når de skal sende ut informasjon. Det får de ikke lenger lov til i Hordaland. Bruken av Twitter blir sett på som allment informasjonstilfang, og da skal politidistriktets offisielle målform følges.

Å drive språkrøkt er ikke en del av arbeidsoppgavene til de ansatte på politiets operasjonssentral. Derimot har de, blant en rekke andre oppgaver, ansvar for å spre rask og viktig informasjon. At politiet har tatt sosiale medier i bruk for å løse nettopp denne oppgaven er svært positivt. Twitter er en effektiv og rask kommunikasjonskanal som når ut til mange samtidig. I tillegg kan hvem som helst følge informasjonen politiet sender ut, dette har ført til større åpenhet i politiet.

Pålegget fra Kulturdepartementet er rett og slett en skandale. Avgjørelsen er med på å latterliggjøre den ellers så viktige nynorskdebatten og hører ikke hjemme i listen over hvilke oppgaver politiet skal belemres med. Politiets poeng med å ta Twitter i bruk var å kunne informere hurtig og effektivt, det gjøres best på sitt eget hovedmål. Å gjøre språkpolitikk av noen enkle twittermeldinger er fullstendig bak mål.

Nå risikerer vi at noen tjenestemenn vil vegre seg for å gi informasjon via Twitter, fordi de er utrygge på språkformen. Da mister vi den ekstra åpenheten bruken av Twitter har skapt i politiet. Det er ingen tjent med.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Stavanger Volleyball AS

Det var et tap for Stavanger da sandvolleyballsirkuset sa takk for seg etter 13 år på rad mellom 1999 og 2011. I to år har denne turneringen manglet i bybildet, men nå er det store planer om at turneringen med det kompliserte navnet FIVB Beach Volleyball World Tour Grand Slam sommeren 2014 igjen skal arrangeres i Stavanger. Det er en god plan, men at kommunen skal gå inn som medarrangør er det motsatte.

Det er et nesten rent, politisk flertall for at kommunen skal sponse arrangementet med 2,5 millioner årlig de neste tre årene. Selv Fremskrittspartiet mener det er fornuftig bruk av skattebetalernes penger å spytte 7,5 millioner kroner inn i arrangementet – i tillegg til hva det koster kommunen av ekstraarbeid i forbindelse med at 100.000 mennesker tråkker rundt i sentrum de dagene det varer. Men i gårsdagens RA varslet både Frp og Ap at det er en dårlig idé at kommunen går inn som medarrangør (støttet av SV i dagens RA). Planen er å stable på beina et eget selskap, World Tour Stavanger AS, som skal ta over arrangementet fra Bjørn Maaseides World Event. Kommunen betaler 100.000 kroner for 33,33 prosent av aksjene i dette selskapet, og skal altså støtte sitt eget selskap med 7,5 millioner kroner over tre år. De siste 66,67 prosentene er det Norges Volleyballforbund som skal eie.

Kommunen driver med mye rart utover primærområdene innenfor oppvekst, skole, omsorg, helse, byutvikling og drift. Å støtte arrangementet økonomisk er så sin sak, men å gå inn som arrangør av et gjennomkommersielt opplegg som dette er omtrent så fjernt som det kan bli. Jeg tviler sterkt på om ordfører Christine Sagen Helgø (H) har flertallet av velgerne, om noen, bak seg i denne beslutningen.

Sandvolleyballturneringen holder et meget høyt sportslig nivå, men det er ikke først og fremst idrett dette arrangementet handler om. Det er ikke som et VM i fotball eller på ski, dette handler om sommer og sol og fest. Det er ikke først og fremst volleyball folk skal se når de skal «ned på volleyballen». Ikke minst er det fest på taket av Galleri Sult, der vippene holder til. Vippene har forhåndsbetalt for alle plassene på den ene tribunesiden, men der er det glissent selv når finalene går av stabelen. De holder seg helst på området bak tribunen, der oppe renner alkoholen i strie strømmer, og det er i det hele tatt meget god stemning.

Der sitter eierne av byens tykkeste lommebøker og skråler. Det bygges og pleies nettverk, og det gjøres avtaler over halvliterne og konjakken. Firmaer tar med ansatte, kunder og forretningspartnere, jeg har vært der mange ganger selv, og kommer hjem med giveaways som trøyer, capser og volleyballer, uten å ha vært i nærheten av å se en kamp. Flott det, men det er altså ikke slike arrangementer kommunen skal stå bak.

I det hele tatt er alkoholinntaket stort ved slike festivaler, enten det er volleyball, gladmat eller stolte selskuter det handler om. Vip-områdene er én ting, for øvrig er hele Vågen et yrende liv av glade, småfulle og veldig fulle mennesker under disse festivalene. Varaordfører Bjørg Tysdal Moe fra det restriktive partiet KrF er foreslått som styremedlem i World Tour Stavanger, og det er jo på mange måter et interessant paradoks.

Slike arrangementer får de som kan det arrangere. De som tjener penger på det er utelivsbransjen som sådan, men dette er og blir Bjørn Maaseides arrangement. Selv om han har tapt utallige millioner opp gjennom årene, kan turneringen anses som utgifter til inntekts erverv. Iallfall har Maaseide tjent ufattelig mange millioner med den andre hånden, én av årsakene til at han har et stort navn både her hjemme og ute i den store verden er nettopp de 13 sandvolleyturneringene han har arrangert.

Får Maaseide det som han vil denne gangen er det ingen nedside for ham. Han kan tjene store penger på aktiviteten på vippen, på sponsorene og annet, mens kommunen og volleyballforbundet tar seg av nedsiden. Jeg har aldri hørt om et volleyballforbund som har penger, det blir altså Stavanger kommune som i realiteten tar seg av hele den økonomiske risikoen.

Innen formannskapet i Stavanger møtes klokken 15.30 i ettermiddag bør politikerne våre ha tenkt seg om både én og to ganger.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Bussmassakren

  • Denne bloggen var også lederartikkel i RA onsdag 6. november.

Den tragiske hendelsen der en mann drepte bussjåføren og sine to medpassasjerer på fylkesvei 53 i Sogn og Fjordane vekker så mange reaksjoner. Drapene er per definisjon en massakre, og det store spørsmålet er hvordan det kunne skje. Hva var foranledningen til massakren, hva var det som fikk gjerningsmannen til å begå drapene?

Det ble tidlig kjent at gjerningsmannen er fra Sudan, fra Sør-Sudan, som ble en selvstendig stat i 2011. Sudan har i mange år vært preget av krig og elendighet, og Darfur-provinsen blir på tross av våpenhvilen i 2005 fortsatt regnet som et av verdens farlige områder. Det har opp gjennom årene kommet mange flyktninger fra Sudan til Norge, mange av dem har fått innvilget sine asylsøknader.

Trippeldrapsmannen har ikke det. Og hva han skulle i Oslo å gjøre er fortsatt ukjent, selv om mange medier var raske med å konkludere at han skulle sendes hjem derfra dagen etter. Men dagen etter kom det nye opplysninger, det var planlagt pågripelse i Årdal. En pågripelse mannen ikke var varslet om.

Til tross for disse skiftende og stadig nye opplysningene, har mange allerede konkludert med at det er en «slapp» norsk asylpolitikk som ligger bak hendelsen. Særlig på sosiale medier flommer det over av hatske og til dels rasistiske kommentarer. Når det aller mest tragiske inntreffer blir det rene julaften for alle med de enkle løsningene.

Debatten om praksis når det gjelder rutiner og virkemidler ved avslag og hjemsendelse er en debatt vi må ta. Det er en debatt som aktualiserer seg ved slike hendelser, og den må pågå kontinuerlig. Men de som i det umiddelbare kjølvannet av denne episoden har konkludert er nok mange av de samme som var lynraske å knytte massakren på Utøya og bomben i regjeringskvartalet opp mot norsk asylpolitikk.

Norge har et av verdens aller strengeste regimer når det gjelder innvandring og asylpolitikk. Det kan likevel være at sudaneren som utførte massakren i Sogn og Fjordane har mer enn gode nok grunner for å få oppholdstillatelse her i landet, men det viser seg at han er rammet av det såkalte Dublin-reglementet. Det betyr at siden han kom inn i Schengen-området via Spania, er det der søknaden om asyl må behandles.

Dersom det som kom fram fra Utlendingsdirektoratet i Dagbladet i går, at søknaden ble avslått i juni på grunn av Dublin-reglementet, er korrekt, er det grunn til å stille spørsmål om hvorfor 30-åringen likevel ble bosatt i asylmottaket i Årdal 26. august.

Det er i det hele tatt mange spørsmål som kan og må stilles, men det er så altfor tidlig å komme med svarene nå.

  • Hva mener du? Si din mening under.

NRKs narkoekspert

I begynnelsen av forrige uke ble det kjent at politiet har gjort et av tidenes største hasjbeslag her i fylket. Saken innbefatter 220 kilo, en så stor mengde hasj at det vil gi store ringvirkninger i markedet. Det skulle man iallfall tro, helt til NRK Rogaland hentet inn en som virkelig har greie på det. Som ekspert på området intervjuet de den profilerte hasjbrukeren og -forkjemperen Even Ganja Helland. Og nei, beslaget har ingenting å si for markedet, ifølge Ganja.

Ganja, som betyr hasj i en rekke asiatiske kulturer, viser fram tørkete cannabisplanter, altså marihuana, hjemme i stuen sin på Jørpeland. Og så stikker han ut en liten tur, i 3 minutter og 20 sekunder, før han kommer tilbake med en klump hasj. Så lett er det å skaffe hasj! Og det kommer ingen spørsmål om det var sin egen garasje han var ute i. Eller kanskje han blir spurt, det ville vært nokså naturlig, men spørsmålet er iallfall ikke med på innslaget.

Antakelig ville ikke Ganja ha det med, for da kunne jo politiet komme på døren. Men det var det de nettopp det de gjorde.

Å bruke Ganja som ekspert er problematisk på flere måter. For det første er han en mann som forherliger stoffet. Cannabis, hasj og marihuana, er menneskets store lykke, ifølge Ganja. Han er i tillegg straffedømt for bruk og besittelse av hasj, og skal allerede mandag 11. november møte i en ny sak i Stavanger tingrett. Der er han tiltalt for å ha vært i besittelse av nesten 1,1 kilo, samt for å ha forsøkt å dyrke fram 22 cannabisplanter.

Det er altså en narkotikaforbryter NRK bruker som ekspert. Det høres nok i utgangspunktet ut som en god idé, å la en fotballspiller være ekspert på fotball, å la en narkotikaforbryter være ekspert på narkotikaforbrytelser. Problemet er altså det siste, at han er en forbryter – og at han slettes ikke angrer på forbrytelsene. Tvert imot mener Ganja at hasj og marihuana bør legaliseres, og at alle som mener noe annet er idioter.

Det er naturligvis ingenting i veien for at mediene intervjuer forbrytere, men da har de en etisk plikt å klargjøre for leserne, seerne og lytterne hva slags forbrytelser vedkommende er dømt for. Og i dette tilfellet stille kritiske spørsmål rundt bruken av hasj, rett og slett fordi det er straffbart å holde på med det. Ikke et eneste slikt spørsmål ble stilt Ganja, i stedet framstår det hele som en trivelig og jovial samtale mellom journalisten og Ganja.

Og Ganja er for all del trivelig og jovial, han framstår for de fleste som har vært i kontakt med ham som vennligheten selv. Og hans analyse av hasjmarkedet før og etter dette gigantbeslaget kan for all del være korrekt og presis, men det er altså ikke det som er poenget.

I 2009 stiftet Ganja og noen av hans nærmeste Det norske Cannabispartiet. Initialene DnC assosieres med banken av samme navn som gikk ad undas da jappetiden tok en brå slutt på slutten av 80-tallet, og staten måtte inn og overta. Den banken heter i dag DNB og leverer milliarder på milliarder i overskudd, uten at jeg tror Ganja driver med hasj for profittens skyld.

Tvert imot tror jeg han røyker hasj av ren nytelse, men det slipper han også å bli spurt om i dette innslaget. Ganja sa til Aftenbladet i 2006 at forbudet mot hasj er ulovlig og har flere ganger uttalt til RA at stoffet er helt ufarlig.

Ganja arrangerte i sin tid årlige marihuanamarsjer i parken i Stavanger. Og han har vært en profilert bestyrer av noe som heter Norsk Cannabisforum. Der var han borte noen år, men er nå tilbake. Til store ovasjoner for menigheten. Og i forbindelse med marsjene plantet han tusenvis av hasjplanter rundt omkring i Stavangers bed og parker. Målet var å endre byens status fra olje- til hasjhovedstad.

Mediene har et voldsomt samfunnsansvar, i denne saken er det ingen tvil om at NRK Rogaland ikke har vært seg ansvaret bevisst. Dette er et område samfunnet og lovgivningen har kriminalisert, slik sett framstår innslaget som en hån mot politiet, organisasjoner, foreldre og andre som kjemper mot at dette ondet skal få spre seg.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Bussrutene

  • Denne bloggen var også lederartikkel i RA tirsdag 28. oktober.

Mandag 14. oktober våknet Kolumbus’ kunder til et nytt rutehefte. Rundt 20 endringer ble gjennomført, og protestene uteble ikke. For det er ikke mye som kan matche engasjementet som når det gjøres endringer i bussrutene. Dette engasjementet er en synliggjøring av hvor mye bussen betyr for lokalsamfunnet, så det er bra.

Det er særlig rutene som tidligere gikk over Ulsberget som har skapt engasjement. I forkant meldte Kolumbus i en pressemelding at «målet med endringene er å øke passasjertilfredsheten, og å bedre bussenes framkommelighet». Etter de siste ukenes klagestorm går det an å slå fast at passasjertilfredsheten iallfall ikke har skutt i været.

Kolumbus mener bakken opp og ned Ulsberget er lite egnet for busstrafikk, og det gjør at mange på rute 6 får mye lengre vei til «sin buss». Det er en sliten vei, og det har ikke blitt gjort endringer på den de siste 30 årene, samtidig som det har vært mye boligbygging og stor befolkningsøkning i området. Det er altså ikke noe i veien med passasjergrunnlaget, og da skulle man kanskje ikke tro at løsningen å legge om ruten er det smarteste Kolumbus har gjort.

Om veien trengs å utbedres, får det være Stavanger kommunes oppgave å sørge for det, slik de har vært flinke til i mange andre utbyggingsområder. Slik veien framstår i dag er det særlig når det er kaldt og snø forholdene er vanskelige, vi har alle sett bilder av busser på kryss og tvers der oppe når det er glatt. Men det er ikke Kolumbus som kjører bussene, den jobben er det Boreal som gjør. Så vidt jeg vet har ikke Boreal sagt nei til fortsatt å trafikkere den opprinnelige traseen, her tyder mye på at noen ikke har snakket godt nok sammen.

Vanligvis handler debatten om hvordan få folk med bil til heller å ta bussen til jobb, denne gangen er det altså passasjerer som av ulike grunner vurderer å gå andre veien. Disse må tas på ramme alvor og vi må kunne forvente at Kolumbus gjør hva de kan for å tilfredsstille passasjerenes ønsker – og kommunen bør ha høyeste prioritert når det gjelder måking og salting av denne krevende bakken i vinter.

Men samtidig som klagekoret er høyt og samstemt, er det også mange som har fått forbedret sitt busstilbud som følge av endringene. Vi har hørt lite fra den kanten, men en sak har alltid to sider. Endringene har ført til at andre er blitt svært fornøyde, og forhåpentligvis har ikke summen av antall passasjerer gått ned som en følge av endringene.

Uansett er det alltid kunden som har rett, også i dette tilfellet. Torsdag er det styremøte i Kolumbus, jeg både håper og tror det kan føre til at passasjerene på Ulsberget får tilbake tilbudet sitt.

  • Hva mener du? Si din mening under.

De etterpåkloke

Det har stormet rundt Lyse Energi hver gang det mer eller mindre uheldige oljeselskapet Noreco har kommet med sine kvartalsresultater og tilsynelatende dystre økonomiske utsikter. Lyse gikk i sin tid inn med 324 millioner kroner i selskapet, og senest i går var eierposten på 7,79 prosent verd rundt 10 millioner kroner. Det er altså snakk om en voldsom nedgang i aksjeverdien, foreløpig heldigvis bare på papiret.

Kritikken har haglet, ikke mot Noreco, men mot Lyse som har begitt seg inn på et område som vanligvis er som en gullgruve å regne. Men som i Norecos sjeldne tilfelle har vist seg å være et uendelig svart hav. Det er lokalpolitikere i de 16 eierkommunene som kritiserer, altså eierne selv. For samtlige i styret representerer eierkommunene, for eksempel er styreleder Ivar Rusdal Sandnes’ representant. Resten av styret består av tre politikere og to som ikke er det. Felles for de seks er at alle er utpekt av eierkommunene, Lyse har ikke et såkalt profesjonelt styre. Spørsmålet er enkelt: Hvorfor bestemte da et enstemmig styre å gå inn i Noreco?

Lyse holder på med mye rart som ikke har med distribusjon av vannkraft å gjøre. De driver med innbruddsalarmer gjennom NorAlarm, og de leverer kabel-TV og Internett gjennom selskapet Altibox. Dette er jo langt fjernere fra energifeltet enn det Noreco driver med, men jeg har til gode å høre kritikk mot disse virksomhetene. Altibox hadde i 2012 et resultat på over 52 millioner kroner, mens NorAlarm ikke har levert overskudd siden de lokale gründerne med Terje Moi Nilsen i spissen solgte til Lyse i 2006.

I tillegg har det vært rettet atskillig kritikk mot Lyses engasjement i Skangass. LNG-anlegget i Risavika har vært en utgiftspost av dimensjoner, men bytter vi ordet utgift med investering kan sistnevnte vise seg å være gullkantet. For gassmarkedet i Europa er uendelig stort, og i tråd med denne erkjennelsen, og at fabrikken snart begynner å produsere penger, har kritikken mot engasjementet i Skangass stilnet.

Det vil den også gjøre når Noreco omsider finner det de leter etter. For det vil de, iallfall om noen spør Ståle Kyllingstad. Industrigründeren og -investoren spyttet denne uken nye 100 millioner kroner inn i virksomheten. Jeg har vondt for å tro at han har mindre greie på det enn rekken av politikere som sier at det Lyse gjør i Noreco er å kaste skattebetalernes penger ut vinduet. Tvert imot burde Lyse vært med på emisjonen, for å få en større del av kaken når den serveres, men takket være den populistiske synsingen vi nå er vitne er det skapt et klima der et slikt utspill ville vært et yrkesmessig selvmord for både konsernsjef Eimund Nygaard og styreleder Rusdal.

Noreco kan sammenlignes med oljeselskapet North Energy, som også leter og leter, men som heller ikke foreløpig finner. Likevel spyttes det stadig mer kapital inn i selskapet, fordi den dagen det dukker opp noe drivverdig blir inntjeningen så stor at investorene får igjen pengene så mange ganger som helst. Å lete etter olje krever enorme kapitalressurser, og ikke minst tålmodighet. De av politikerne som tror investeringer i letebransjen kapitaliserer seg i løpet av kort tid bør sette seg inn i saker og ting før de uttaler seg.

Da er heller spørsmålet om Lyse i det hele tatt skal drive med annet enn produksjon og leveranser av vannkraft mer relevant. Er svaret ja på det er det naturlig at forretningsområdene gass og vannbåren varme er innbefattet, å inkludere oljeleting og -produksjon i «porteføljen» kan umulig karakteriseres som særlig langt fra kjernevirksomheten. Da var jeg atskillig mer skeptisk da selskapet for noen år siden drev og sikret seg TV-fotballrettigheter og den slags, det hele var ikke så lett å forstå.

Lyse-konsernet drives etter vanlige forretningsmessige prinsipper, det vil si at selskapet har en kommersiell og profittmessig profil. Dersom styremedlemmene er uenige i hvordan selskapet drives, må de også gi beskjed om det på styremøtene, og ikke på kommunestyrenes talerstoler – eller når avisene ringer.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Liv og boliglære

  • Denne bloggen var også lederartikkel i RA mandag 21. oktober.

Samme dag som Stavanger bystyre ble orientert av rådmannen om at heller ikke årets mål om å bygge 1000 nye boliger blir innfridd, samme dag som det i bystyret ble diskutert et skrikende behov for nye boliger, ble saken om igangsetting av i første omgang 71 boliger på Engøy utsatt. Hadde saken blitt tatt opp som planlagt mandag hadde det blitt nei.

De sterkeste motstanderne mot utbyggingen er Egil Olsen i Høyre og uavhengige Hilde Karlsen, begge bosatt på Hundvåg. De lovet velgerne sine før valget for to år siden at de av hensyn til trafikkavviklingen til og fra øyene, som er knyttet til fastlandet via Bybrua, ikke kommer til å godta utbygging før Hundvågtunnelen er på plass når Ryfast åpner i 2019. Og de får sterk støtte fra Frp, som vanligvis ynder å kaller seg et ja-parti, på at det er best å vente med utbyggingen. Også Kari Raustein bor på Hundvåg, uten at jeg tror det har så mye med partiets holdning å gjøre.

Saken er illustrativ for Stavanger-politikken, for i mellomtiden fortsetter boligmarkedet å tetne seg til. Selv om markedet for tiden betegnes som både usikkert og tregt, er det ikke slik at behovet for nye boliger blir mindre framover. Tvert imot viser alle tall og prognoser at befolkningsutviklingen vil fortsette, og mandag la rådmannen fram tall som viser en befolkningsvekst på 1,2 prosent hvert år framover. Det trengs altså mange nye boliger.

Argumentet om at det er hensynet til dem som allerede bor på Hundvåg som teller mest må kunne diskuteres. Det er en del av det å bo i en større by at det blir stadig flere mennesker, stadig mer trafikk, å holde tritt med befolkningsutviklingen på en måte som gjør at det ikke merkes er en umulig oppgave. I regioner som vår vil det alltid oppstå et press på skoler, barnehager, veier og annen infrastruktur.

Men det er ett argument det er hold i, det er at økt trafikk vil føre til sikkerhetsmessige utfordringer når det gjelder responstid i forhold til brann, politi og ambulanse. Sikkerhets-argumentet er godt, men åpner også for spørsmålet om hvor mye innvirkning på trafikken 71 husstander vil få.

Dette handler denne gangen mer om regnestykker og statistikk, enn det gjør om politisk vilje. Det står respekt av Egil Olsen og Hilde Karlsen som står på løftene de har gitt til sine velgere i Hundvåg valgkrets, men det er altså ikke på den måten Stavanger kommune når målene om boligbygging.

For boligkjøperne er vedtaket om Pynteneset og Klasaskjæret et dårlig vedtak. Boligkjøperne skal derfor også være klar over at spillet i kulissene heller ikke har vært i deres favør. For dette handler om mer enn trafikk og brannsikkerhet, det handler som vanlig i politikk om prestisje, om hvem som skal gå seirende ut av dragkampen. Ingen av politikerne turde å tape denne gangen, derfor ble saken utsatt. Taperne ble derfor boligkjøperne, som så mange ganger før.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Omkampen

  • Denne bloggen var også lederartikkel i RA lørdag 12. oktober, i forhold til da er tidsbildet når det gjelder regjeringsskiftet endret på.

De nye regjeringspartnerne Høyre og Frp har varslet liberalisering når det gjelder regelverket for utleieleiligheter. I Stavanger er det etablert et begrep som heter «ulovlige leiligheter», men ulovligheter rammes av straffeloven og disse leilighetene omfattes av plan- og bygningsloven. Det korrekte er derfor at de er «ikke godkjente», derfor er det kommunene og ikke politiet som har ansvaret for å håndheve loven. I Stavanger er det byggesakssjef Paul A. Paulsen som i praksis forvalter regelverket. Formelt er det rådmannen, Paulsen handler altså bare på fullmakt.

Saken har det siste året skapt et voldsomt rabalder, på rådhuset og i mediene, og har blitt en fanesak for Fremskrittspartiet. I denne saken har de gått voldsomt ut og nærmest latterliggjort Stavanger kommunes praksis. Det Leif Arne Moi Nilsen og en rekke av hans partikamerater ser ut til å glemme, for eksempel Kari Raustein, lederen av Rogaland Frp, som selv har en leilighet som har vært under lupen, er at det er politikerne som bestemmer regelverket. Det er ikke rådmannen, og det er iallfall ikke Paulsen. Men det er ikke alle politikerne som får være med å bestemme, det er bare flertallet av dem som er denne gleden forunt. Og i Stavanger er altså ikke Frp en del flertallet, deres 9 personer store partigruppe i bystyret har derfor ikke noe de skal ha sagt. Iallfall ikke gjort.

Og det faller dem naturligvis tungt for brystet. Å sitte i opposisjon år etter år er en prøvelse, særlig når partiet i de fleste av disse årene har vært regnet som uspiselig. Nå er heldigvis partiet blitt både spiselig og stuerent, en prosess som for alvor skjøt fart under Trond Birkedals gruppeledelse – og som har akselerert under Tore B. Kallevig. Men Frp er fortsatt Frp, deres 9 representanter må finne seg i å bli stemt ned i forslag etter forslag av de 58 andre representantene. Det er en del av politikkens sjel og karakter.

Men det er noen som likevel ikke gir seg, og ære være dem for det. Leif Arne Moi Nilsen er en slik mann. I leilighetssaken gnager og gnager han, og det siste utspillet er at siden regjeringspartiene har varslet oppmykningen bør Stavanger kommune gjøre det samme. Og helst i går, iallfall før kong Harald ba Erna Solberg danne ny regjering. Hadde jeg ikke kjent til Nilsens enorme arbeidskapasitet og evne til engasjement, hadde jeg trodd han jobbet på heltid med denne saken.

Fredag søkte Jens Stoltenberg Kongen i statsråd avskjed som statsminister, ny regjering ble utmnevnt onsdag. Allerede dagen, i dag torsdag, må ordfører Christine Sagen Helgø (H) svare på spørsmål fra Frp i formannskapet om det ikke er en god idé å forskuttere den nye regjeringens signaler. Altså lenge før saken er forelagt Stortinget, som kan være i år, neste år, eller om fire år.

Selv om den nye regjeringen har varslet både søndagsåpne butikker og proffboksing, kan ingen butikker ha åpent nå søndag, det kan heller ikke arrangeres proffstevne lørdag. Sånn må det også være i utleiesaken, derfor bør kommunen stå på det vedtaket som er gjort inntil Stortinget har endret det som endres skal – uansett hvor håpløse reglene er. For det er det de er.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Farlig å sykle

Den danske filosofen som etter å ha fulgt debatten om sykkelhjelm undret seg over om det er farlig å sykle, må nok på et eller annet tidspunkt finne seg i at det offisielle svaret er ja. Det vil heller ikke overraske så mange om det på et eller annet tidspunkt blir påbudt med hjelm, både på sykkelen, i alpinbakken og på skøytebanen.

Da jeg vokste opp var det ingen som brukte hjelm noen av stedene. De som var aktive ishockeyspillere gjorde det naturligvis, men vi andre både syklet, kjørte slalåm i Ålsheia og skøytet på Mosvatnet uten annet enn lue på hodet. Eller ingenting om det var mildvær. Nå vil myndighetene ha flest mulig ut i trafikken på sykkel, spørsmålet er om hjelmen er godt nok botemiddel for den økte faren for dødsulykker som oppstår når flere og flere gjør som myndighetene sier.

Debatten om sykkelhjelmpåbud har vært oppe før. Da var motargumentet at mange vil slutte å sykle, i strid med myndighetenes ønske. Men det var den gang da, i dag bruker likevel de fleste hjelm. Det er en del av standardutrustningen i den nye kulturen som har grodd fram, der også fritids- og jobbsyklistene har sykkelklær og -utstyr fra topp til tå.

Det foregår en stor debatt og reguleringsplanlegging når det gjelder bedriftenes tilgang på parkeringsplasser på Forus. Klimavedtak, -mål og lokale myndigheters løfter til sentrale myndigheter om å få ned biltrafikken for å få tilgang til såkalte belønningsmidler, der det blant annet skal gjøres mye for å legge enda bedre til rette for syklistene, vil medføre en sterk økning syklister inn i det som er et av landets aller mest trafikkerte områder. Det kommer til å bli ulykker, og det kommer til å bli dødsulykker.

For faren for dødsulykker stiger med antall syklister, naturligvis. Samtidig er det noe som heter «safety in numbers». En formel har blitt etablert og testet for denne sammenhengen. Grovt sett vil en dobling i antall syklister redusere risiko for den enkelte syklist med 30 prosent. Dessuten vil antall bilulykker gå ned, så dette er materiale der sykkel- og biltilhengerne virkelig kan få testet sine debattkunnskaper.

I land som Danmark og Nederland er det vanlig å se mannen som sykler til jobb med klype på nederst på dressbuksene – og stresskofferten på bagasjebrettet. I disse landene er det langt færre ulykker der syklister er involvert, enn i land som Norge. Der syklingen foregår med racersykler som krever egne sko, der bagasjebrett er like ukjent som bøker, og der bekledningen gir en form for beskyttelse som innbyr til fart og spenning.

I tillegg er trafikkreglene for syklister lite kjente. Nylig har syklister som krysser fotgjengerfelt som går langs veiskulderen fått forkjørsrett, mens de fortsatt skal leie sykkelen over kryssende gangfelt. Og det er i gangfeltene det som oftest smeller, det er der de mest alvorlige ulykkene oppstår. Verken bilister eller syklister ser ut til å være særlig klar over hvilke regler som gjelder.

Rundt én syklist dør hver måned her i landet, og det blir ikke færre når myndighetene nærmest vil tvinge mange som egentlig ikke har noe på en sykkel å gjøre ut i trafikken.

  • Hva mener du? Si din mening under.

K til besvær

Da jeg vokste opp var kristendom et av de kjekkeste fagene jeg visste. I første klasse på Sunde skole var det Nordis Frafjord som underviste, på Kvernevik Lars Kristian Eriksen og på Revheim Signe Sundal. Hver og én lærere som har gjort et uslettelig inntrykk, som jeg aldri glemmer. Det var av dem jeg lærte de usannsynlige historiene fra Det gamle testamente, det var de som lærte meg de mer sannsynlige fra det nye.

På barne- og ungdomsskolen var jeg nok en elev det var lett å lede. Den kritiske sansen ble relativt seint utviklet, og på ett eller annet tidspunkt har jeg trodd at Jesus gikk på vannet, mettet fem tusen mennesker med fem brød og to fisker og gjorde vann til vin. Jeg kan ikke huske vi hadde noen diskusjon om dette virkelig hadde funnet sted verken i klasserommet eller i skolegården, eller i det hele tatt at noen av medelevene erklærte at dette trodde de ikke på. Det gikk helst i at de fleste sa de ikke trodde på gud, det var det som var frasen, «eg tror ikkje på gud», og det var svært uvanlig å si det motsatte. De som trodde holdt heller kjeft.

Jeg vet ikke hvor stor skade jeg har tatt av kristendomsundervisningen som ble drevet i Stavangerskolen på 70-tallet, men svært mange av dagens innbyggere måtte iallfall gjennom den. Det måtte nok også Ingebjørg Storeide Folgerø, Høyre-politiker og synlig medlem av Human-Etisk Forbund, og Anne Kalvig, Rødt-politiker, Ottar-aktivist og religionshistoriker. Disse to samfunnstoppene reagerer kraftig på at den nye regjeringen vil at kristendomsundervisningen i skolen igjen skal styrkes.

Det samme med SV-politiker Marcela Molina. Hun har de siste dagene nærmest teppebombet Facebook med forakt over at RLE-faget skal bli til KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk). Da jeg begynte på videregående het kristendom religion, og ble i 1997 endret til KRL, kristendom, religion og livssyn. Takket være blant annet innsatsen til Folgerø, fastslo Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i dom av 10. januar 2006 at KRL-faget ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning – KRL ble til RLE, religion, livssyn og etikk.

Og det synes jeg er helt greit. Færre og færre betrakter seg som personlig kristne, selv om 77 prosent av befolkningen tilhører Den norske kirke (ifølge SSBs tall fra 2012). Rundt 8,7 prosent av befolkningen er medlemmer av andre trossamfunn. 5,6 prosent er ikke medlemmer av noe trossamfunn. Det er over 100.000 personer i Norge som er registrert i muslimske trossamfunn, islam er den religionen utenom kristendom flest bekjenner seg til. Til sammenligning har Human-Etisk Forbund rundt 80.000 medlemmer.

Rent prinsipielt er jeg veldig enig med både Folgerø, Kalvig og Molina, men jeg er nok langt mer uenig med dem i hvor viktig denne saken er. Jeg har ikke andre preferanser enn mine egne kristendomstimer, og mine egne lærere, som alle var personlig kristne, å vise til. Men jeg kan ikke se at vi som har gått igjennom den tradisjonelle kristendomsundervisningen har tatt noen skade av det, selv om det sikkert er mange som mener denne kommentaren beviser det motsatte.

Jeg har for øvrig selv gjort noen forsøk på å melde meg ut av det som fram til 21. mai 2012 ble kalt for statskirken, uten å lykkes med det. De tar ikke imot e-post og slikt i den organisasjonen, inntil de gjør det lever jeg helt bekymringsløst med å tilhøre de 77 prosentene som er medlem.

Det viktige for meg i denne saken er at kristendomsundervisningen framstår som undervisning i medmenneskelighet og humanisme. De 10 bud med blant annet pålegget om å hjelpe din neste er helt grunnleggende læresetninger i den norske kulturarven og levesettet, så dagens kristendomsundervisning vil uansett ikke kunne oppleves som verken støtende eller sinnsforvirrende i forhold til våre barn som må gjennom disse timene.

Forakten, ironien og den nedlatende tonen motstanderne av den vesle K-en uttrykker i det offentlige rom kan tyde på at det er behov for mer, ikke mindre, av den slags undervisning.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Stø kurs

Vi vet hva vi har i vente når Høyre og Frp lar seg diktere av minipartiene Venstre og KrF i forhold til olje- og gassindustrien her i landet. Da har vi i vente en endeløs rekke av kompromisser der prinsipper og valgløfter ikke har noen betydning, der de to kommende regjeringspartiene i sak etter sak kommer til å avsløre at de verken har sjel eller ryggrad til å gjennomføre sakene de i opposisjon påsto var viktige.

Og det er kanskje like greit, at mottoet om stø kurs fortsetter. Nå blir det riktig nok fire ukers mindre pappapermisjon, men det er vel stort sett det som er forskjellen på den nye og gamle regjeringen. Den saken betyr jo ingenting i det store og hele, og dere som tror at bompengene forsvinner med Frp i regjering må på et eller annet tidspunkt tro om igjen.

Heller ikke Stoltenberg-regjeringen var villig til å starte en konsekvensutredning i Lofoten og Vesterålen ennå, på tross av at et flertall både på Stortinget og i befolkningen mener det er smart. Hos Stoltenberg er det småpartiene SV og Sp som har sørget for å blokkere utredningen, nå er det altså KrF og Venstre som tar over rollen som bremseklosser.

For leverandørindustrien i vår region er det ingen katastrofe med nok en utsettelse, men når det gjelder å skape nye arbeidsplasser innbyggerne våre har behov for, er signalet fra de nye regjeringspartiene ikke å ta feil av: Det er viktigere å havne i regjering enn å slåss for de sakene velgerne har gitt sin støtte til. Det er slik det skapes politikerforakt, og det er vel stort sett forakt samarbeidsavtalen mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF så langt er møtt med.

Samarbeidsavtalen er en bekreftelse på at det i praksis bare er helt marginale forskjeller mellom partiene i norsk politikk, forskjeller folk flest ikke vil merke noe som helst av. Og det er kanskje like greit.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Hegnars 100-årsprofeti

  • Denne artikkelen var også lederartikkel i RA fredag 27. september.

Onsdag var redaktør, riking, kranglefant og tidligere landslagsspiller i håndball Trygve Hegnar som snarest innom Stavanger. Anledningen var konferansen Pulpit i Stavanger konserthus, som samlet et anselig knippe næringslivsledere, politikere og andre med makt og innflytelse basert på rikdommen oljen og gassen i Nordsjøen har gitt oss. Og Hegnar leverte: Han ser ingen ende på eventyret som startet da Phillips Petroleum fant olje på Ekofisk 7. september 1969.

«I can cover The North Sea from here to the North Pole with oil», var beskjeden fra sjefen Ed Seabourn på leteriggen «Ocean Viking» til sine overordnede i Houston i Texas. Slik startet altså eventyret, og slik vil det altså fortsette i 100 år til, ifølge Hegnar. Og disse 100 årene var ikke ment som en metafor, han mener at både reservene og behovet vil vare til langt inn i neste århundre.

Hegnar er ingen geolog eller på andre måter vitenskapsmann, iallfall ikke per definisjon. Dermed er han en høyst usikker kilde i forhold til en slik påstand, men Hegnar finner nok også støtte fra mer autoritative kilder innenfor fagmiljøene. Det er olje og gass i så store mengder at det ikke er noen fare at det går tomt med det første. Og stadig nye og større funn gjør at vi her i Norge ikke trenger bekymre oss for den biten. Spørsmålet er om det er bruk for denne formen for energi om 100 år? Hegnar mener altså ja.

Hegnar har ingen tro på at den teknologiske revolusjonen skal fortsette i samme akselererende tempo som den har gjort de siste tiårene. Han illustrerer det ved å si at både biler og fly kommer til å gå på olje og gass også om 100 år. Vel, det er bare å håpe at Hegnar tar feil, akkurat som de som for 150 år siden trodde ingenting kunne erstatte dampmaskinen gjorde.

Hva biler og fly går på om 100 år vet ikke jeg, men det er jo lett å ta en Hegnar: Atomkraft. Om 100 år er det lenge siden det var kontroversielt eller forbundet med risiko å ta i bruk denne formen for energi. Om 100 år er atomkraft for konvensjonell energi å regne, derfor eksisterer ikke verdens klimaproblemer forårsaket av menneskets forbruk av forurensende energikilder om 100 år.

Trygve Hegnar leverer på bestilling. Senest i går kom han med listen over landets 400 rikeste i bladet Kapital, og han har med sin formue vist at han er i stand til å levere gode råd når det gjelder investeringer. Det er nok vanskeligere å vite hva AS Norge driver på med om 100 år, det er lettere å levere en spådom som blir ekstra godt tatt imot i petroleumsfylket.

Dessuten, om 100 år er alt glemt.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Lyseblå by

  • Denne bloggen var også lederartikkel i RA torsdag 26. september.

På grunn av innsatsen og oppmerksomheten rundt Sandnes Ulf de siste årene er byen innerst i Gandsfjorden i ferd med å skifte farge. I 1972 ble dagens byvåpen vedtatt, en sølvfarget gauk på grønn bakgrunn, og byen har etter hvert fått tilnavnet gaukebyen. «Etter hvert» fordi Sandnes takket være en viss Jonas B. Øglænd i mange år ble kalt for sykkelbyen. Den dominerende grønnfargen i byvåpenet assosieres med sunnhet, miljø og friluftsliv, og står godt til slagordet «romslig, modig og sunn».

Men det er likevel ikke grønt som er den første fargen jeg tenker på når det gjelder Sandnes. Selv om kommunen preges av store friområder, utmark, skog, fjell og innsjøer, er ikke sentrum det grønneste som finnes. Grønt er dessuten den fargen flest kommuner over hele landet vil assosieres med, og her i distriktet er det Randaberg og «den grønne landsbyen» som uansett vinner kampen om den fargen. Takket være byens fotballag har nå Sandnes en utmerket anledning å velge sin egen unike farge, lyseblått.

I tillegg passer lagets taktikk, «jobba, jobba, jobba», ypperlig til byen Sandnes. Og slik sett er det vi forbinder med Sandnes Ulf, lyseblått og hard jobbing, en svært god idé å bygge by- og kommuneidentitet på. Det er, dessverre, likevel ingen som vokser opp i dag som kjenner mye til den stolte historien til Sandnes som sykkelby, til DBS (Den Beste Sykkel) eller til den like stolte teglverk- og pottemakerhistorien.

De fleste byer har som Sandnes knyttet byvåpenet til historiske hendelser og tradisjoner. Og ikke minst dyr. Hammerfest har en isbjørn i byvåpenet, Sandefjord en hval og Moss en kråke. Mindre kjent er det nok at «en liggende avkvistet vinranke med blader og slyngetråder» har preget Stavangers byvåpen siden 1939, de aller fleste assosierer nok byen mer med petroleumsindustrien enn avrevne vinranker.

Den mest kjente fargebyen er Sortland, den blå byen. Det var kunstneren Bjørn Elvenes som i 1999 lanserte ideen om å lage et kunstverk ved å male bygningene på Sortland blå. Det ble også i stor grad gjort, men som med alt annet ble det også etter hvert strid om dette prosjektet. Kallenavnet er likevel blitt hengende ved Vesterålens hovedstad.

Farger har i alle år blitt assosiert med politikk. Rødt med venstresiden, blått med motsatt side. I USA er det omvendt, der partiet lengst til høyre, det republikanske, er rødt, demokratene blå, men tiden da partiene ble satt i fargebåser er stort sett over,

Derfor vil det være totalt upolitisk for Sandnes å definere seg som den lyseblå byen. Det er derfor en strålende idé å jobba, jobba, jobba fram en egen og unik identitet rundt denne flotte fargen.

  • Hva mener du? Si din mening under.