• Takk for at du besøker bloggen min. Du kan også følge meg på Twitter, @LPEinarsson.

Viser arkivet for mai, 2015

Wedlers overtramp

Det begynner å bli noen år siden det ble vanlig at kjendiser forteller om sin dårlige oppvekst. Om morens og farens omsorgssvikt, om foreldrene som slo, drakk og begikk overgrep. Slike historier kommer med jevne mellomrom, sist ut er Christian Wedler, såkalt ordførerkandidat i Stavanger Frp.

Navnet er, har vi fått vite, ikke hans fra først av. Det er endret på grunn av dårlige foreldre, med en far som stakk og en mor som drakk. I et leserbrev og påfølgende intervju i Aftenbladet legger Wedler ut om en trist barndom og oppvekst, egen skilsmisse og andre ting han har opplevd.

Han føyer seg med det inn i lang rekke kjendiser som offentlig rakker ned på sine foreldre. Av hensyn til disse foreldrene, barn og andre som blir støtt av slike historier lar jeg det med navn og slikt ligge, men det er ofte for å hjelpe andre i samme situasjon kjendisene går ut med sine historier. Wedler har en annen begrunnelse. Jeg kommer tilbake til den.

Wedlers mor og halvsøster er ifølge Aftenbladet informert om at historien ble publisert, og jeg regner med avisen også har spurt om Wedlers mor og halvsøster synes det er greit historien ble publisert. Jeg tar det også som en selvfølge at avisen utover å informere har spurt moren om hvordan hun stiller seg til de harde beskyldningene fra sønnen, som avisen gjør i andre saker der noen beskyldes for å ha gjort noen vondt. Det kalles tilsvarsrett, en rett som er nedfelt i den såkalte Vær Varsom-plakaten, som i avisredaksjoner ofte omtales som hellig, men som i flere lignende saker ser ut til å ha falt bort.

I stedet for kritiske oppfølgingsspørsmål hylles Wedler til enda større høyder enn han selv skaper. Gode og innsiktsfulle Torunn Egge Roux applauderer, og det samme skjer på lederplass i RA.

Aftenbladet stiller også spørsmål til de to kommunikasjonsrådgiverne Morten Helliesen og Borghild Eldøen, som nærmest inngår kappestrid om å rose Wedler for åpenheten. De kommer ikke på at det kan være noe galt i det, og selv forteller Wedler at han våknet til 360 sms-er dagen etter det første oppslaget. Alle var visst positive.

Så langt har jeg ikke funnet en eneste innvending eller kritisk tilnærming til saken. Wedler behandles nærmest som et skjørt barn, selv om jeg er sikker på at han hadde tålt noen kritiske spørsmål oppi all hyllesten. Han tåler for eksempel at ikke jeg synes noe om slike saker.

Jeg har kjent Wedler siden han i 2009 inviterte meg som tidligere nyhetsredaktør i RA til kontoret hans i KPMG. Han ville vi skulle arrangere et nettmøte om selvangivelsen med advokatene han var sjef for, og det gjorde vi. Wedler var og er en fin fyr jeg umiddelbart fikk sansen for, og som jeg siden har truffet på jevnt og trutt. Og siden dette handler om åpenhet kan jeg også fortelle jeg for et par måneder siden kontaktet ham privat, for å rådføre meg i en byggesak kommunen har anlagt mot meg.

De fleste er nok klar over at politikere internt også måles i medieoppmerksomhet. Det er stjerne i boken når de kommer på trykk, to stjerner i saker med positivt fortegn. Jeg vil tro han internt i partiet får mye ros for denne saken, iallfall fra de nærmeste støttespillerne, som Leif Arne Moi Nilsen og Atle Simonsen. Antakelig er ikke motstanderne Kari Raustein og Tore Kallevig like imponert, men når selv ikke mediene stiller kritiske spørsmål har de nok blitt enige om å ligge lavt.

Når det gjelder den voldsomme rykteflommen Wedler viser til som motiv for leserbrevet, har ikke jeg hørt noe som helst. Verken at han er skilt, har skiftet navn eller har hatt en lei oppvekst. Det er for øvrig saker jeg verken har noe med eller interesse for, og for alt jeg vet er det bare et rykte at det har gått rykter.