• Takk for at du besøker bloggen min. Du kan også følge meg på Twitter, @LPEinarsson.

Viser arkivet for februar, 2015

Medienes diktatur

Det sies at mediene er den fjerde statsmakt, etter Kongen (ved regjeringen), Stortinget og domstolene. Det spørs om ikke rekkefølgen snart bør endres, for aldri har mediene hatt større makt enn nå. Det skyldes ikke minst fremveksten og innflytelsen til de sosiale mediene.

Et godt eksempel er etterdønningene av det siste bystyremøtet i Stavanger. Mens aviskommentatorenes meninger tidligere ofte forble godt bevarte hemmeligheter på bortgjemte steder i avisen, spres de nå med lynets fart på sosiale medier, særlig på Facebook. Denne gangen var både Aftenbladets Torunn Egge Roux og RAs Lasse Hansen innom disputten mellom Bjarne Kvadsheim (Sp) og Leif Arne Moi Nilsen (Frp), begge enige om at den slags oppførsel ikke går an.

Nå vil sikkert mange mene at det bare er Kvadsheims oppførsel som ikke går an, han sa noe sånt som at et leserinnlegg signert Nilsen ikke kunne være skrevet av Nilsen selv, siden det inneholdt flere fremmedord og ingen skrivefeil. Alle vet at politikerne får sine innlegg redigert og korrigert av folk i organisasjonen som kan det bedre enn dem, så Kvadsheims retoriske poeng faller slikt sett på steingrunn, men det var uansett ikke fint sagt. Det var derfor på sin plass av ordfører Christine Sagen Helgø (H) å be Kvadsheim beklage det hele, hvilket han også gjorde.

Ikke bare beklaget han to ganger, også til Nilsen personlig etter møtet var over, han gjorde knapt annet også dagen etter. I tråd etter tråd på Facebook gjorde Kvadsheim det samme, og det kan være at striden mellom de to kamphanene nå er slutt for godt, iallfall i all offentlighet. Det vil slik jeg leser de to tidligere nevnte kommentatorene være bra, jeg er ikke enig med dem. Striden mellom de to politikerne er med på å skape skillelinjer, viktige skillelinjer som bare oftere og oftere er i ferd med å viskes ut.

For alle som har fulgt stavangerpolitikken tett over tid vet at de to har vært som hund og katt så lenge de har sittet i bystyret. Nilsen omtalte for eksempel Kvadsheim konsekvent for Kvassheim, med dobbel s, fra bystyrets talerstol i mange år, til stor fornøyelse for de fleste, mens Kvadsheim uansett hvor fornuftig (!) Nilsen var fra talerstolen alltid kom med en spiss replikk. Det var herfor helt bak mål da Nilsens lagkamerat Atle Simonsen, som tidligere var kjent for å være en friskus, gikk ut på Facebook og omtalte Kvadsheim som en mobber. «Jeg er glad jeg ikke har vært den tidligere læreren Kvadsheims elev og har hatt lese- og skrivevansker», erklærte Simonsen. Statusen ble blant annet delt av Frp-gruppens meget oppegående Christian Nicolay Wedler, oppegående nok til å forstå at det ikke går an å trekke en linje mellom en politisk talerstol og et kateter.

Begge har slettet dette nå, det er grunn til å tro at de har blitt enige om det på kammerset. Og nettopp det å bli enige på kammerset var det tidligere stor kritikk mot. Mang en aviskommentator har hatt et kritisk blikk på den stavangerske pragmatismen, men takket være samspillet mellom de sosiale mediene og massemediene er det nettopp en usunn form for pragmatisme som er i ferd med å gjennoppstå. Frykten for å få sine utsagn radbrukket og harselert med på Facebook og Twitter blir bare større og større.

Med Kvadsheim og Nilsen som i eventyret om Tuppen og Lillemor, med en Eirik Faret Sakariassen (SV) som stadig tilpasser den politiske stilen større oppgaver, med Atle Simonsen i en godt betalt heltidspolitikerstilling i Oslo, med Marcela Molina (SV) på vei ut, med Truls Drageset Dydland (Rødt) allerede ute, begynner det å bli nokså grått og kjedelig langs benkeradene i bystyret. Ap er for eksempel etter Cecilie Bjellands inntog blitt så kjedelige at den eneste gangen det er vits å skru opp lyden på RAs bystyresendinger er når Olav T. Laake (79) tar ordet. Han er vel også den eneste som tar ordet uten å ha klarert det på forhånd.

Hva med Høyre? Det er jo dem som styrer og bestemmer, de og velgerne deres er de eneste som har grunn til å være fornøyde med utviklingen. Men kanskje greier i det minste Venstres Per A. Thorbjørnsen å holde stand? Han kan i tilfelle fort bli den eneste.