• Takk for at du besøker bloggen min. Du kan også følge meg på Twitter, @LPEinarsson.

Viser arkivet for januar, 2015

Søndagsåpne butikker

Det er ifølge en rekke meningsmålinger flertall mot søndagsåpne butikker, tallene jeg har lest ligger mellom 58 og 67 prosent. Nå ble aldri jeg spurt, så jeg vet ikke helt hvordan spørsmålet lød, men det hele virker merkelig. Så vidt jeg har fått med meg er det allerede en rekke åpne søndagsbutikker. Bensinstasjonene har solgt brød, melk og røyk så lenge jeg kan huske, og siden 1998 har de såkalte Brustad-buene holdt åpne.

Bensinstasjonene har lov å ha et salgsareal på 150 kvadratmeter, mens Brustad-buene må nøye seg med 100. Begge de to butikktypene er dermed preget av et dårlig vareutvalg, og siden de har fått et slags monopol på søndagshandel er også prisene hinsides.

Min lokale Rema-butikk på Sunde har bare lov å ha åpent søndagene i advent, de 48 andre søndagene i året må jeg starte opp dieseldyret og ta turen til Madla Handelslag. Der har de et trangt hull de kaller Expressen, men jeg vet nå ikke helt hvor passende dette navnet er.

Argumentene mot søndagsåpne butikker er som oftest pris og medynk for alle som må jobbe da. For det er begrepet «må» jobbe som brukes, men det er altså ingen som «må» jobbe på søndager. Om du ikke er brannmann, sykepleier, politi, ansatt i Viking fotball, Oilers eller Plantasjen, da.

Når det gjelder prisene kan det jo være de går opp, selv om det naturlige er at de går ned. For økt tilbud, konkurranse, gir lavere priser. Også i den bransjen.

Men tar vi argumentet om at mange «må» jobbe om også de ordinære butikkene får ha åpent, og at det vil vi ikke ha noe av, bør vi vel også se nærmere på alle dem som «må» jobbe på steder som på død og liv ikke trenger ha åpent på søndager. For hva med de ansatte på Dickens, Moon House, McDonald’s, Pizzabakeren, sjappene i Pedersgata, de nevnte Brustad-buene, bensinstasjonene, kinoen eller Narvesen på jernbanen, hvorfor er det ingen som taler deres sak?

Søndagsåpne butikker gir forbrukerne større valgfrihet, skaper arbeidsplasser, øker konkurransen og det kan ikke påvises at prisene økes. Motstanden mot markedstilpassete åpningstider har imidlertid et solid fotfeste her i landet, så det spørs om vi ikke må vente ennå noen år. Det er det ingen som dør av, men det er for meg en gåte at denne ubegripeligheten står så sterkt her i landet.

Selvfølgeligheten om at dere som ikke synes det passer seg å handle på søndager bare kan la være, er herved også tatt med. Det samme at en liberalisering vil være til glede for studenter, alenefedre og andre som har behov for en ekstrajobb.

Uklok massepublisering av karikaturtegninger

Dersom hensikten er å provosere, håne og tråkke på troende muslimer, er det siste døgnets vanvittige publisering av muslimske karikaturtegninger på Facebook, Twitter, VG eller New York Times en god idé. Dersom hensikten er å lage en uoverkommelig vollgrav eller reise en ugjennomtrengelig mur mellom «oss» og «den muslimske verden», er ideen genial.

Da har terroristene i Paris oppnådd mer enn de kunne håpe på.

Reaksjonene etter det forferdelige angrepet mot ytringsfriheten i og utenfor redaksjonslokalet til satiremagasinet Charlie Hebdo har naturligvis vært mange og sterke, dessverre er det altfor mange som har latt følelsene ta overhånd. «Nå skal vi jammen vise dem karikaturtegninger!» Sjelden har vi sett så mye bakside på det mest dyrebare av alt, ytringsfriheten.

Det har nærmest oppstått et kappløp om å publisere de mest famøse og minst flatterende tegningene som finnes av Muhammed eller dagens religiøse, kulturelle og politiske ledere. Og selv om de aller, aller fleste muslimer tidligere ikke har leet på et øyebryn når franske eller norske eller andre karikaturtegnere har kommentert samfunnet på sin måte, er det åpenbart at det som nå skjer har en helt annen virkning.

Vi tar det for gitt at det bare er vår kulturs verdier og normer vi trenger ta hensyn til. Her ler vi oss skakke av «Life of Brian» og alle vitsene om Maria som på tross av Josef var jomfru da hun fødte. Dette tåler vi, så da må vel de tåle det samme. Og selv om det ikke akkurat er latter som følger i kjølvannet av gårdagens hendelser, vitner altfor mange av reaksjonene om akkurat den mangelen på respekt andre kulturer beskylder oss for.

Dette er et åpenbart egnet tidspunkt å publisere nye og skarpe karikaturtegninger, men vi lekfolk bør overlate det til dem som kan det, karikaturtegnerne selv. Det er mange andre måter vi kan vise vår støtte og medfølelse på, også visuelt. «Je suis Charlie», «Jeg er Charlie», er en god måte å gjøre det på.

Krekars organisasjon en del av Isil

Det er igjen tid for mulla Krekar-show i mediene, som vanlig når han er i retten, fengsles eller slipper ut av fengsel. Denne gangen er det det siste som skjer, 25. januar er mullaen (en tittel han ikke har noen formell utdannelse til å bruke) tilbake i Oslos gater på Tøyen.

Og som vanlig er det Frp-ere som benytter anledningen til å få oppmerksomhet, og som vanlig dem i partiet som ikke har noe å si. Frp-erne i regjering sier det ikke er aktuelt å sende Krekar tilbake til Irak, og møter seg på den måten i den samme døra Frp-ere har fått i pannebrasken i sak etter sak etter at partiet gikk inn i de sosialdemokratiske rekkene ved regjeringsdannelsen med Høyre 16. oktober 2013.

Det store spørsmålet er om Krekar ved hjemsendelse til Irak vil bli utsatt for tortur eller det som verre er. Det er iallfall sikkert at han har mange fiender i Midtøsten, som leder for en islamistisk organisasjon som selv står bak drap og terror.

Krekar har som person fått mye oppmerksomhet her i landet, det har vært mindre oppstyr rundt hans organisasjon Ansar al-Islam. Faktum er at denne organisasjonen er en slags forløper til Isil, The Islamic State of Iraq and the Levant, nå oftest kalt Islamic State (IS), og hadde ved dannelsen i 2001 som mål å opprette et kalifat som skulle samle alle muslimer. Gruppen er i likhet med IS av den sunnimuslimske skolen jihad salafi, som støtter voldelig, hellig krig.

I én av mange videoerYoutube kommer det fram at det ikke er noen speidertropp Krekar leder, og han har blant annet kommet med følgende oppfordring til sine undersåtter (min oversetting fra engelske undertekster): «Det er en religiøs plikt for hvert eneste medlem i denne gruppen å forberede seg på hellig krig, å forberede seg til å bli hellige krigere med våpen og penger. Kommer vi over en vantro ute på gaten, bruk en øks til å kutte hodet av ham, eller skyt noen kuler i hjernen hans. Får jeg sjansen dreper jeg ham selv.»

Og i juli i fjor la IS ut en lang video som viser at Ansar al-Islam er tatt opp i IS, i en seremoni som kan minne om når Hells Angels tar opp nye medlemmer. Dette er ikke noe norske medier har brydd seg med, men for oss som har Internett er ikke veien så lang å gå for å forstå hva og hvem mulla Krekar egentlig er.

Det er altså ingen tvil om at Krekar har mange å svare overfor i Midtøsten. De sjiadominerte sentralmyndighetene i Bagdad er naturligvis en hovedfiende, det samme er de kurdiske selvstyremyndighetene nord i landet. Et ubesvart spørsmål er hvilket forhold IS har til Krekar personlig, nå som gruppen hans er blitt en del av kalifatet ledet av Abu Bakr al-Baghdad. Både al-Baghdad og Krekar er kjent for sine tidligere bånd til al-Qaida, og på tross av det ikke er tvil om at Krekar består sunnitesten (NB! sterke bilder), kan det ikke utelukkes at også IS har ham på dødslisten.

En mann som Krekar skal naturligvis ikke ha noen lovlig tilgang til Norge, tvert imot finnes det nok beviser og dokumentasjon på nettet til å stille ham for retten for forbrytelser mot menneskeheten. Men nå er han engang her, det skal mye til å finne et tilfelle der faren for å bli drept ved tilbakesending er større.

Derfor kan vi ikke sende ham tilbake.