• Takk for at du besøker bloggen min. Du kan også følge meg på Twitter, @LPEinarsson.

Viser arkivet for oktober, 2015

Den vanskelige flyktningedebatten

Den store økningen i flykningestrømmen til Norge og andre europeiske land har gjort noe med oss alle. Synet endrer seg i takt med avstanden og sosiale medier overstrømmes av ytringer, la oss kalle dem for eller imot, på en måte som gjør at debatten er gått helt i stå. På den ene siden står de hatefulle, Norge for nordmenn, på den andre siden dem som hater de hatefulle.

Midt på natten onsdag kom det tre fullastede busser med syriske flyktninger til Hammerfest. De kom fra Storskog, ikke langt fra Kirkenes, en grensestasjon mellom Finnmark og Russland. To timer før ankomst klokken 04.00 sto ordføreren, rådmannen og en rekke andre personer opp for å gjøre klar for de 144 syrerne, som ble innkvartert på Arktisk Kultursenter, byens storstue, Hammerfests svar på Stavanger Konserthus. Der ventet mat, vann, kaffe og toaletter. Noen sovnet på gulvet, andre sov sittende, lent over bordene i kafeen.

Dagen etter ble de innlosjert på byens hoteller, gjestehus og det vesle flyktningemottaket i bydelen Baksalen, noen ble også plassert på Statoils brakkerigg på Melkøya. Og kjenner jeg ordfører Alf E. Jakobsen rett, noen hjemme hos ham også. Det er et enormt løft for en liten by med snaut 10.000 innbyggere, de kan være stolte av hvordan de har opptrådt.

Men historien slutter ikke der. Det er bare første kapittel, hva gjør de nå? Den arktiske vinteren står for døren, og det er grunn til å tro den kan bli ekstra tøff i år. Hver måned kommer det hundrevis av flyktninger syklende over grensen der lengst i nord, syklende fordi Russland har bestemmelser om at ingen kan passere til fots. Berget av sykler kjøpt på russisk side er allerede blitt et problem for norske miljømyndigheter, de er ulovlige i Norge fordi de bare har bremser på ett av hjulene (!), men bare barnematen i forhold til hvilke utfordringer mottaksapparatet med helsepersonell og politi i spissen i Kirkenes står overfor. Eller i Alta, som er neste by ut i Finnmark.

Det er grunn til å tro at flyktningene etter hvert vil sørover. Til de langt mer forlokkende storbyene Oslo, Bergen, Trondheim og Stavanger. Der kan det være arbeid å få, ikke minst er klimaet i nord ekstremt i forhold til hva flyktningene er vant med fra Midtøsten. Da får de hatefulle enda mer vann på møllene deres, flyktninger skal som kjent ta til takke med hva de har.

Motsatt står som innledningsvis nevnt dem som hater de hatefulle. De er like fundamentalistiske, de godtar ingen debatt, de tillater ikke at spørsmål stilles. Slik er det dessverre blitt, folk som uttrykker bekymring for kostnadene og ressursbruken, konsekvensene, stemples som fremmedfiendtlige. Og selv om det blir færre og færre religiøse her i landet, handler debatten mer og mer om religion. De er jo muslimer.

Visst er de det, og selv om mange av dem er såkalt ikkepraktiserende, kommer de fra en kultur ganske forskjellig fra vår. Det gjelder for eksempel synet på kvinner, for ikke å si synet på menn, og slikt blir det problemer av. Bare vent, tilløpene til hijabdebatter vi har hatt blir bare barnematen i tiden som kommer. Dessuten er syriaflyktningene som gruppe ressurssterke, mange er godt utdannet, er vant med en viss velstand, og det smerter meg i grunnen å måtte si det, de har både smarttelefoner og Facebook. Og engelske fotballtrøyer. Smerten ligger i den norske holdningen, nedarvet etter uttallige reportasjer om de stereotype fattige i Afrika.

Det vil i tiden som kommer bli store gnisninger de syriske flyktningene imellom. De kommer fra et land med borgerkrig, der hovedskillelinjen går mellom sjiaer og sunnier. For det er ikke bare president Assad (sjia) de flykter fra, det er også mange alawiter, altså sjiaer, blant flyktningene. Syria er Bosnia om igjen, der landsby står mot landsby, nabo mot nabo. Sjiaer fra sunnimuslimske opprørsområder er også drevet på flukt, i tillegg flykter mange sunnier fra IS (også sunni) og andre islamistgrupper. Flyktningene representerer et uoversiktelig lappeteppe av grupperinger og religiøse retninger, en faktor som norske myndigheter og innbyggere bare er nødt å være klar over – og ta hensyn til.

Det er dessverre i ferd med å bli et klima der bekymringer og betraktninger om den faktiske situasjonen som er ferd med å bli en realitet her i landet har dårlige kår. Jeg håper det vil endre seg. Det er det nødt til.

Hva mener du? Si din mening under.

Kritikk av kritikerne

Jeg har merkelig nok holdt meg nokså i ro under Tinasaken anno 2015, nesten ikke sagt et ord – helt til i dag. Det har til tider vært hardt, spesielt vanskelig å tie var det da Aftenbladet kom med saken om en kvinne fra Lyngdal som kunne fortelle at én av de siktede bar på et vondt minne. Hun visste ikke hva, men i forhold til omstendighetene kom altså avisen fram til at det måtte være drapet på Tina Jørgensen.

Det er den såkalt først pågrepne 36-åringen det er snakk om, han med advokaten som på en pressekonferanse like etter pågripelsen nærmet bedyret at klienten hans var skyldig. Aldri har jeg sett Odd Rune Torstrup vært så tydelig på at han satt med klienten som var nøkkelen til en drapsgåte. Det, summen av detaljer i mediene, i denne saken anført av Aftenbladet og VG, samt gode, kritiske meningsartikler om politiets arbeid, har gjort at jeg har vært én av mange som har vært sikre på at saken omsider og endelig var oppklart.

Ingen skriver bedre enn Lars Helle, og jeg applauderte da Aftenbladets ansvarlige redaktør kom med knallhard kritikk av politiet. I tillegg til å være en av landets aller beste redaktører er han jurist, han har derfor en voldsom tyngde i debatter som dette. Han besitter dessuten evnen til så å si alltid ta forbehold om at saken har flere enn de sidene som er opplyst, men allerede 19. september konkluderte han med «at fire unge menn fra samme lille tettsted har klart å holde hendelsen hemmelig i 15 år, er utrolig».

I tillegg til Helle, andre meningsytrere og Torstrup, har også Tina Jørgensens tidligere kjæreste Trond Flaas advokat Atle Helljesen vært friskt på banen. Også han svært dreven på sitt fagfelt, men raslet likevel med søksmålssabelen på et tidspunkt det bare forelå siktelser. Flaa var i sin tid siktet for å ha drept Tina Jørgensen, men fikk i 2005 188.500 kroner i oppreisning og erstatning for straffeforfølgelsen.

Det ser ut til at de fire pågripelsene i saken har utspring i psykiatriens verden, i det minste i psykologiens. 36-åringen med de vonde minnene har rett og slett funnet på det hele, og de første alarmklokkene begynte nok å ringe da han begynte å bli usikker på om det var han eller en kamerat som begikk selve drapshandlingen.

Hva som skjedde med Tina Jørgensen er like ukjent i dag som før pågripelsene onsdag 16. september. Politiet står igjen på bar bakke, men det er likevel ingen grunn til å kritisere dem for det som har skjedd de siste tre ukene. Den antatt syke mannens forklaringer kunne selvsagt ikke gå upåaktet hen, og det er disse forklaringene som har lekket til pressen. Jeg kritiserer ikke mediene for å ha brakt dem videre, det er godt jobbet, men det er grunn til kritikk for den atmosfæren de har skapt. Mangelen på forbehold har vært total, og det får være sakens lærepenge.

  • Hva mener du? Si din mening under.