• Takk for at du besøker bloggen min. Du kan også følge meg på Twitter, @LPEinarsson.

Viser arkivet for januar, 2014

Kranglefanter

Her i landet har det alltid vært et grunnleggende rettsprinsipp at hvem som helst kan saksøke hvem som helst for hva som helst. Dette prinsippet ble tatt til nye høyder da bystyrepolitiker Leif Arne Moi Nilsen (Frp) truet med å saksøke kollega Erlend Jordal (H) etter en krangel på Facebook. Moi Nilsen ga Jordal en frist på 24 timer på å si unnskyld, hvis ikke skulle han engasjere advokat Arvid Sjødin og få ham stilt for retten.

Jordal hevdet en påstand var løgn, støttet av noen av sine 1754 Facebook-venner kom Moi Nilsen fram til at han dermed ble kalt for løgner. «Nei, jeg har ikke kalt deg løgner», sa Jordal. «Jo, det har du», sa Moi Nilsen.

Det er ikke så mye mer å si om selve krangelen, annet enn at folk som til tider opptrer som nokså kranglevorne og sleivete på Facebook må tåle såpass – og mer til. Mye mer. Og de som leste om dette i nettavisene kunne kanskje komme til å tro at Moi Nilsen virkelig hadde en «sak». Naturligvis ikke, det er ikke straffbart å si til noen at de farer med løgn.

Moi Nilsen viste til noen foreldede og isolerte paragrafer i straffeloven, paragrafer som blir grundig parkert av prinsippene om ytringsfrihet. I 1999 inkorporerte Norge via menneskerettsloven Den europeiske menneskerettskonvensjonen. Det betyr at konvensjonens bestemmelser skal gis forrang dersom de er i strid med annen norsk lovgivning. Konvensjonen fastsetter en rekke sentrale menneskerettigheter, blant annet sikring av ytringsfriheten.

I praksis kan derfor hvem som helst si nærmest hva som helst til hvem som helst. Og slik må det jo være i et fritt land som vårt, folkevalgte eller ikke. En krangel av typen Moi Nilsen vs. Jordal på Facebook er dermed ikke i nærheten av å utløse en strafferettslig reaksjon, verken mot den ene eller andre.

Å jobbe for en slik knebling av ytringsfriheten er dermed bortkastet tid.

Hva mener du? Si di mening under.

Prinsipielt helt rett

Torsdag falt endelig dommen etter den ni år gamle konflikten mellom ekteparet Andrine Sæther og Lars Lillo-Stenberg og Se og Hør. I realiteten mellom kjendisekteparet og norsk presse. For dette er en av de få gangene det lurvete ukebladet og resten av Medie-Norge har spilt på samme lag.

Det er nok mange som synes det er fryktelig urettferdig at de to ikke skulle få gifte seg i fred uten at Se og Hør lå i buskene og knipset. Denne gangen var buskene byttet ut med en båt, 200 meter fra land, der fulgte fotografen begivenheten som foregikk i strandkanten på Tjøme. Som kjent er det ikke noe som heter private strender i Norge, de giftet seg på et sted der allemannsretten gjelder, altså i det offentlige rom.

Dette falt ekteparet tungt for brystet, for de hadde bedt mediene holde seg unna. Lokalavisen Tønsbergs Blad respekterte dette, det samme med VG, men altså ikke Se og Hør. Dermed startet ekteparet en ni år lang rettsprosess, der de vant fram både i tingretten og lagmannsretten, utrolig nok, men ikke i Høyesterett. I går satte Den europeiske menneskerettighetsdomstol i Strasbourg et endelig punktum for saken.

Det må og skal være den eneste juridisk riktige tolkningen av ytrings- og pressefriheten. Et helt annet spørsmål er den moralske siden av saken. De fleste mediene ville respektert ønsket fra Sæther og Lillo-Stenberg, det er tross alt totalt uinteressant for samfunnet som sådan om de to er gift eller ikke. Men det er altså ikke poenget, poenget er at det ikke er domstolene som skal bestemme hva allmennheten har anledning til å få ta del i eller ikke.

At Se og Hør lot være å ta dette hensynet burde ikke komme som noen overraskelse på kjendisekteparet. Ukebladet lever jo av å fortelle slike historier, og folk som Sæther og Lillo-Stenberg har stilt opp for se og Hør i rekke andre sammenhenger. Slik omtale er med på å gi Sæther flere skuespilleroppdrag, mens Lillo-Stenberg selger flere plater og konsertbilletter hver gang han avbildes.

Slik sett har de to fått godt betalt for alle rettsrundene. Takket være den håpløse kampen mot ytrings- og pressefriheten er de to blitt enda mer kjent, uten at jeg mistenker dem for å ha et slikt motiv for kampen.

Jeg kunne nevnt en rekke eksempler her lokalt der RA høflig har imøtekommet en rekke ønsker fra kjente mennesker i forbindelse med begivenheter. Det kan være utdrikningslag, påfølgende bryllup eller rett og slett å la være å vise bilder av det flotte huset vedkommende har skaffet seg.

Og slik vil det fortsatt være, denne dommen trenger absolutt ingen frykte. Selv ikke du som er litt kjent.

Hva mener du? Si din mening under.

Si heller ja, herr minister

Statoil flagger ut noen hundre stillinger til lavkostland og det blir et ramaskrik av en annen verden. De som skriker høyest er de samme som sier nei til å skape tusenvis av arbeidsplasser i den norske petroleumsindustrien.

Det prestisjefulle og aktørtunge Solamøtet er en årlig bekreftelse på hvilke områder næringslivet mener myndighetene må legge til rette for. I år falt møtet samtidig med at Statoil omsider vedtok den lenge varslede utflaggingen av stillinger innen IT, finans og administrasjon til lavkostland. Fra før har selskapet tusenvis av slike stillinger i utlandet, uten at noen bråker av den grunn.

På Sola foregår et av de viktigste møtene i året der politikerne får innspill fra næringslivet på hva det er viktig å legge til rette for. Og det er altså ikke bretting av konvolutter. Det er mye smartere at Statoil setter slike jobber ut til dertil egnede bedrifter i for eksempel Tsjekkia. Statoils samfunnsoppdrag er å lete, produsere og selge olje og gass. Men før jul sa altså regjeringen nei til å konsekvensutrede områdene utenfor Lofoten, Vesterålen og Senja, selv om tre av fire stortingspolitikere er valgt inn på et program som sier ja til det samme.

Tre år tidligere, 11. mars 2011: Det blir kjent at den rødgrønne regjeringen verner området for all aktivitet. Ingen utredning, ingen prøveboring, ingen produksjon. Opposisjonen raser. Frps energi- og klimapolitiske talsmann, Ketil Solvik-Olsen tar fram de syrligste uttrykkene han kan. «Det er trist at Arbeiderpartiet heller vil sysselsette fire SV-ere i regjeringen i stedet for å skape nye arbeidsplasser langs kysten.»

Men uansett hvor trist Solvik-Olsen er, han ser lys i tunnelen: _«Det positive er at dagens beslutning ikke stanser en ny regjering fra å ta nye skritt i 2013. SVs seier vil være høyst midlertidig med en Frp/Høyre-regjering i 2013.»-

Vi vet hvordan det gikk, Solvik-Olsen havnet i regjering og ble sammen med Erna Solbergs Høyre truet av småpartiene Venstre og KrF til å ikke foreta seg noe der oppe. At regjeringspartiene gikk til valg på noe annet, at de har det nedfelt i programmene sine, betyr ikke noe.

Det norske velferdssamfunnet, skolene, helsevesenet, trygdesystemet, gamlehjemmene, sykehjemmene, transportsystemet, alle godene vi nyter godt av her i landet, er tuftet på utvinning av naturressursene som finnes utenfor kysten vår. I uminnelige tider på hva havet har hatt å by på av fisk og skalldyr, de siste 45 årene også på det som finnes under havbunnen.

På den måten er vi blitt en av verdens ledende nasjoner på området. Ved å fortsette letingen og produksjonen vil vi fortsatt kunne ha en økonomi som er uavhengig av de store konjunkturendringene i våre naboland, vi vil fortsatt sitte i førersetet hva teknologi og utvikling angår. Og ikke minst er det viktig i forhold til opprettelsen av nye arbeidsplasser, både til havs og lands, særlig i forhold til leverandørindustrien.

At Statoil varsler outsourcing av et par hundre arbeidsplasser er ikke et problem i det hele tatt. Problemet ligger i at vi har politikere som lar seg presse til å si nei til det aller viktigste vi holder på med her i landet. Og det er altså ikke bretting av konvolutter.

Hva mener du? Si din mening under.

Lite å klage på

Hva er det med et årsskifte, når desember blir til januar, hvorfor er det så stort oppstyr rundt det? Ikke har det vært valg, ikke lønnsforhandlinger, ikke begynner ferien da og ikke er det større sjanse for å vinne i lotto. Likevel spennes forventningene, godt anført av nyttårstaler, nyttårsreportasjer og nyttårsforsetter.

Det siste holder jeg meg langt unna, og har alltid gjort det. Det kan være en god idé og motivasjon å finne én bestemt dato for å slutte med dårlige ting eller begynne med gode, men dette bør vi vel i grunnen ha i tankene hver dag. Jeg har derfor byttet ut «i år skal jeg» med «i dag skal jeg», det får være mitt nyttårsforsett.

I gårsdagens, dagens og morgendagens aviser kan vi lese om folks forventninger til det nye året. Til politikeres forventninger, til den såkalte menigmanns, til idrettsfolks og næringslivlederes. Det gås den samme runden hvert år, og forventningene er som vanlig høye.

Et årsskifte er på papiret en milepæl og en port til nok et godt år. Det stemmer for de aller fleste som bor her i landet, men det er dessverre også inngangen til et nytt år full av lidelser. Nyhetsbildet ute i den store verden preges av krig og nød. Mens vi her i landet bare blir rikere og rikere, velstanden, både den offentlige og private bare øker, opplever mennesker i andre deler av verden kriger som aldri tar slutt. Og det lurer alltid en ny bak neste sving.

I Syria, Sør-Sudan, Mali, Afghanistan, Somalia og rundt 25 andre land blir det drept hundrevis av personer hver eneste dag. Bare i Irak ble det gjennomsnittlig drept 25 personer hver dag i fjor, og de daglige bildene som går verden over fra Syria og Sør-Sudan er til å gråte av. Og bak bildene og tallene av de drepte finnes det utallige historier om nød og fortvilelse, så stor at vi her i vårt velsmurte samfunn ikke er i stand til å fatte det.

Noen fellestrekk for konfliktene er strid mellom etniske og religiøse grupper. I Syria er det i hovedsak en konflikt mellom sunnimuslimer og sjia, opprørsgruppen Free Syrian Army og president Bashar al-Assad. De sjiamuslimske alawittene er i undertall, men har dominert det statlige styresettet og kontrollen over de militære helt siden Hafez al-Assad gjorde statskupp i 1970. Konflikten er naturligvis mer innfløkt enn som så, men den er til forveksling lik de religiøse folkegruppekonfliktene vi ser i de andre store og kjente krigsområdene.

Sett fra Europa er det nesten ikke til å forstå hvilke krefter som ligger bak disse grusomme krigene, men går vi tilbake til 90-tallet ga krigen på Balkan, først og fremst i Bosnia, oss et innblikk hva ulikheter i religion og etnisitet kan føre til. Vi bør tenke litt på det også når vi ser oss rundt og skriver ønskeliste for hva 2014 vil bringe.

Her lokalt har vi i grunnen ikke så mye å klage over. Mange er bekymret over hva den svake nedgangen i boligprisene kan føre til, eller den enda svakere oppgangen i arbeidsledigheten, men jeg tror ikke vi skal bekymre oss for mye over noen av delene. De fleste såkalte ekspertene er enige om at det bare er sunt med en justering, og at toget vi sitter på ruller ufortrødent videre om bare noen få måneder.

For 2014 blir et godt år for oss som har vært så heldige å bli født på den grønne gren. Ikke alle sitter like trygt på den, men jeg våger påstanden om at mulighetene ligger til rette for oss alle. Også for oss i RA, som i år tar et enda større skritt ut i den digitale hverdagen som har vært over oss iallfall de 15 siste årene. Det samme gjelder for en rekke andre bedrifter, det går ikke an å skylde på omgivelsene om det går galt av sted.

I det hele tatt blir det et spennende medieår. Flere aviser vil gjøre som oss, redusere papirmengden og øke den digitale biten. Framover er det ikke er mange som fortsetter å komme ut like mange ganger i uken som da de første nettavisene kom i 1996 (vi var først i Rogaland!), som om ingenting har skjedd.

Og dette med omstilling er et nøkkelord for enhver bedrift. Enten det er digitalisering eller andre måter å tilpasse seg den nye tiden, er det å kunne snu seg rundt den eneste garantien vi har for å beholde den enorme velferden vi har bygget opp etter krigen her i landet.

Å tenke nytt får derfor vært et slags nyttårsforsett vi alle kan enes om.

Hva mener du? Si din mening under.