• Takk for at du besøker bloggen min. Du kan også følge meg på Twitter, @LPEinarsson.

Viser arkivet for desember, 2013

Juleagurker

Når freden har senket seg over det ganske land og i de tusen hjem, vrir redaksjonene hodene av seg for å oppdatere de uendelig mange nettavisene. Da går det mye i kjendiser, men også en og annen parkeringsbot dukker opp.

Jeg har selv såkalt nettvakt denne julen, og det er ikke tiden for det mest spennende som skjer. Det handler om å vri mest mulig ut av det lille som finnes, for om mulig få noen klikk inn på kontoen vår. Det første jeg gjorde i morges var å sjekke Rogaland politidistrikts Twitter-konto, og der var det faktisk en melding om en promillekjøring. Utover dagen har det vært et par episoder til, og slik oppsto saken med tittelen ‘Ung mann blåste rødt’.

Det er stor konkurranse blant lokalmediene om slike saker, og Aftenbladet slo meg med nesten én time på denne. Til gjengjeld laget jeg saken om statusen blant distriktets skisentre et par timer før storebror, så jeg mener vi ikke har noe å skjemmes over.

Dessuten har Frode Olsen vært en tur på legevakten og rapportert om lang ventetid, så jeg føler vi ligger godt an. Olsen har dessuten et annet besøk i ermet, følg med, følg med.

Men én sak har Aftenbladet slått oss på, saken om de som fikk parkeringsbot på Strandkaien. Det må være noe jeg ikke har fått med meg her, siden dette er en sak de har satset på. Denne saken har også gått ut nasjonalt, via NTB, og spørsmålet mitt er når ble det gratis å parkere på Q-Parks plasser på Strandkaien?

Denne og andre juleagurker florerer på nettavisene i dag. Dagbladet melder at Anja Johansen er gravid med svømmeren Lavrans Solli, samme avis kan også fortelle at Tone Damli fikk luksusgave av kjæresten. Javel! Dere får klikke og se hva luksusgaven består i, jeg vet ikke.

Dagbladet har også en interessant nyhet om at Alan Turings niese mener Keira Knightley passer dårlig i rollen som det homofile mattegeniets nære venninne. Hva dette handler om aner jeg ikke, men det må være noe viktig, saken liker iallfall høyt oppe på Dagbladets frontside.

Over til VG, der meldes det allerede på fronten hva luksusgaven til Tone var: En klokke til 50.000 kroner. Næmen, så kjekt, da! Selv sluttet jeg med klokke da jeg fikk mobil i 1995, men dette må jo være stas for Tonemor.

Men VGs forside er ikke så ille i skrivende stund. De har naturligvis med noen gripende historier à la ‘Slik laget de julemiddagen da strømmen gikk’ og også VG har fått med seg at toppsvømmeren Lavrans skal bli far.

Nettavisen, der mange av landets mest intetsigende nyheter finner veien, er det ikke så mye å plukke på i dag. De har den årlige om at julepapiret ikke skal kastes i papirdunken, den er jo like vanlig som at brannvesenet advarer mot å ikke blåse ut stearinlysene før dere legger dere, folkens.

Det er kanskje ikke så gale det avisene har meldt i dag, vil dere si. Men da råder jeg dere til å ta turen til Facebook, der blant annet denne juleagurken vil bli postet.

Ha en fortsatt god jul!

For tidlig

Søndag ble det kjent at Kjell Alrich Schumann har bedt Trondheim tingrett om prøveløslatelse. Etter snart 10 år bak lås og slå bedyrer han at faren for å begå nye kriminelle handlinger er borte, han søker derfor om å få slippe ut seks år før tiden. Schumann var nummer to i ranslaget til David Toska, og var den som fyrte av det dødelige skuddet mot politimannen Arne Sigve Klungland.

Schumann var i mange år en myteomspunnet kriminell. Med oppvekst i de øde traktene rundt Åsnes i Finnskogen i Hedmark, fant Schumann seg aldri til rette i det vanlige miljøet. Han ble første gang straffedømt for biltyverier i 1995, og samme år begikk han et væpnet ran mot Grinder postkontor. Utbyttet var 2,5 millioner kroner. I 2001 ble Schumann dømt for fem grove tyverier, to grove helerier, syv simple tyverier, seks simple helerier, fem tilfeller av dokumentforfalskning og én overtredelse av våpenloven. Schumann var allerede den gangen, før Nokas-ranet, for en vaneforbryter å regne.

Schumann var en av dem som visste mest om Nokas-ranet på forhånd. Før ranet fant sted 5. april 2004 bodde han på Roaldsøy i flere måneder, og under rettssaken kom det fram at han og David Toska møttes flere ganger på en internettkafé i Langgata. Samtidig bodde Toska i en leilighet i Smeaheia, og det var trolig ikke flere enn Thomas Oscar Ingebrigtsen som kjente Toskas planer like godt som Schumann.

Gjennom første runde av Nokas-rettssaken, i tingretten, beholdt Schumann masken som alltid har preget ham. Rolig, veltalende, men uten å fortelle noe som helst. Hver dag stilte han i genser og skjorte, og så i det hele tatt ut som alt annet enn en hardbarket kriminell og drapsmann. Men han ble tidlig angitt av Lars Erik Andersen, og da saken ble ankebehandlet i lagmannsretten la også Schumann noen av kortene på bordet.

Fra da av og i en rekke reportasjer har Schumann framstått som en angrende synder. Og det er det heller ingen grunn til å tvile på, med 16 års forvaring og en politimanns liv på samvittigheten hadde noen hver angret. Det er ingen grunn til å tro at drapet på Klungland var verken overlagt eller forsettlig, men det var altså Schumann som rettet det dødbringende, militære våpenet AG-3 mot politiets kommandobil og trakk av. Schumann har selv vært yrkesmilitær, han kjente utmerket til hvilken effekt det kraftige repetergeværet har.

Vi har alle fått med oss Schumanns nye liv, som inne i en celle i Trondheim fengsel naturligvis ser veldig annerledes ut enn da han levde av å stjele fra andre. Nå er det saksofon, kone, skilsmisse, tvillinger og tilgivelsessamtaler med Arne Sigve Klunglands sønn som gjelder, naturligvis med mediene på slep. Og før helgen dukket han jammen opp i Trondheims gater også, på julehandel, formidlet via et nesten to sider bredt bilde i Aftenbladet.

Dette bildet og alle de koselige «hjemme hos»-reportasjene i fengselet er en hån mot det norske retts- og straffesystemet. Kjell Alrich Schumann har vært en notorisk kriminell helt siden ungdomstiden. Om ikke faren for gjentakelse er stor i dette tilfellet, vet ikke jeg når det skal foreligge slik fare.

Hensynet til nettopp det norske retts- og straffesystemet må veie tungt i denne saken. 16 års fengselsstraff, enten den kalles forvaring eller ikke, bør ikke forkortes så mye som her. Ikke når vi vet hvilket kriminelt rulleblad han har opparbeidet før politiet fikk satt en stopper for det.

Det mangler 50 millioner kroner av ransutbyttet etter anslaget mot Nokas’ tellesentral på Domkirkeplassen i 2004. Schumanns andel er rundt fem millioner kroner, penger han altså har hatt mellom hendene sine. Det vil jo være en fin startkapital.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Pass på!

Frp-politiker Leif Arne Moi Nilsen og kommunalstyret for miljø og utbygging mener det bare er å sette opp skilter og fysiske hindringer, så er Agent Kiellands vei på Våland et sikkert sted å ake. Det mener ikke Trygg Trafikk og de som innehar den faglige kompetansen på området i Stavanger kommune. Derfor vegrer de seg for å følge opp vedtaket i kommunalstyret.

Blant annet gir trafikkansvarlig Johan Gismervik beskjed om at han synes dette er galskap ved å la være å underskrive på uttaket av skilter og det materiellet som skal til. Det skal Gismervik ha stor ros for, trafikksikkerhet er ikke noe som kan vedtas av et politisk utvalg.

Politikerne som har vedtatt at det skal kunne akes i «Agenten» og en rekke andre av Stavangers gater er blitt svært populære. Klart det, aking er jo gøy. Men aking er også farlig, ekstra farlig om det skapes en falsk trygghetsfølelse.

Jeg har tidligere skrevet at faren for at en eller annen forvirret bilist forviller seg inn bak skilter og bukker i Agent Kiellands gate naturligvis er til stede. Hva om et barn havner under en bil som av en eller annen grunn var i denne gaten på feil tid og sted? Hvem er i tilfelle ansvarlig for den ulykken?

Jeg har aket mye i mitt liv, men aldri om kommunen stengte av gatene for oss. Tvert imot ble det strødd med sand, og det gjorde at vi ikke trosset farene ved å ake i veien. Vi aket heller på dertil egnede steder, i bakker og skråninger – slik var vi aldri utsatt for den falske tryggheten midlertidige sperringer alltid vil representere.

Stavanger er en kupert liten småby, og det er nok av dertil egnede steder å ake om ikke også bilveiene skal brukes til det. Jeg synes vi skal høre på både Trygg Trafikk og kommunens folk i denne saken, om politikerne mener de har bedre greie på det får de heller lage et nytt reglement der de overtar både skiltmyndigheten og de faglige vurderingene som følger med.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Vi overlever dette

At den amerikanske kaffekjeden Starbucks kommer til Stavanger har utløst et skred av reaksjoner. Først og fremst fra tusenvis av mennesker som synes dette er stas, men også fra noen få som synes det er en katastrofe. Nyheten om dette er RAs mest delte på Facebook gjennom historien, det forteller at interessen og etterspørselen for denne kjeden er stor. Så hvorfor være negativ til det, at det kommer noe som er sterkt ønsket?

Å, dette rokker visst ved Stavangers identitet. Byen blir ikke den samme. Særlig ikke siden Starbucks skal ha lokaler i SR-Banks ærverdige bygg med inngang i torgtrappene. Det går’kje an, er gjennomgangsmelodien fra grinebiterne. Det mumles samtidig om klesgiganten Zara som kommer i Kirkegata, og ikke minst får Burger King i Hauge-bygget på ny gjennomgå. Ja, hvor skal dette egentlig ende?

Det hele minner meg om den elitistiske debatten som oppstår hver gang det presenteres en konsert på Viking Stadion som ikke står på de intellektuelles spilleliste. Starbucks er kaffebarenes Robbie Williams, Burger King er Mods. Begge er ønsket av folket. Det er derfor disse musikerne overlever, det er derfor disse kjedene gjør det så bra. For slik er dynamikken i et kapitalistisk samfunn, det er etterspørselen som styrer tilbudet.

For mange år siden hadde vi KFC, Kentucky Fried Chicken, i Kirkegata. Jeg kan ikke huske det var en voldsom debatt om dette, jeg husker ingen debatt i det hele tatt. Kanskje byentusiast Thomas Middelthon raste over den amerikanske fastfoodkjedens inntog den gangen, jeg var uansett for ung til å følge like godt med i timen som nå. KFCs opphold i Stavanger ble ikke langvarig, etterspørselen var ikke stor nok.

Omtrent på samme tid hadde vi også Wimpy på Skagen. De hadde noen fantastiske quarterpoundere vi reiste helt fra Kvernevik for å oppleve. Den lå der det i dag er en 7-Eleven-sjappe, men heller ikke den overlevde det stavangerske klimaet. Det samme med Subway i Kongsgårdbakken, så det er ingen fare for at alle bygningene i sentrum skal overtas av disse kjedene.

For det er mange av dem, listen er nærmest uendelig. Taco Bell, Arby’s, El Pollo Loco, Kenny Rogers Roasters og så videre, og så videre. Fastfoodkjedene kunne tapetsert Stavanger om de ville, om det hadde vært marked for det. Det er det altså ikke, men det vil alltid være plass til noen.

Frykten for at Stavanger skal miste sin identitet på grunn av Starbucks og andre er ubegrunnet. Det er åpenbart at identiteten endrer seg med alderen, å tro noe annet er utopisk. Etter som bybildet endrer seg blir endringene en del av bybildet. Det er ingen som lenger griner på nesen, kanskje bortsett fra nevnte Middelthon, over at McDonald’s preger byens arnested, Arneageren. I Kristiansand ligger McDonald’s i det staselige Norges Bank-bygget, så kombinasjonen SR-Bank/Starbucks er ikke så unik som enkelte nå prøver å innbille oss.

Det er først og fremst geografisk og klimatisk beliggenhet som former en bys utseende. Det går sikkert an for politikere og byråkrater å regulere det i hjel, men en endring av bybildet over tid er noe som faktisk også våre museumsvoktere må finne seg i. Det er imidlertid en viktig debatt som har oppstått i kjølvannet av Starbucks, selv om den ikke alltid har vært like god. Blant annet er det mange som har påpekt hvor dårlig Starbucks scorer i såkalte blindtester.

Jeg kommer aldri til å besøke Starbucks, ikke for å studere fenomenet engang. Å kjøpe kaffe på utesteder er så dyrt at det er en hån mot alt jeg prøver å lære mine barn det er forbudt å bruke penger på. En kaffe latte, hva nå det er, koster 56 kroner, for den summen kan de fleste spise seg gode og mette. Fem cheeseburgere på McDonald’s koster til sammenligning seks kroner mindre.

Og om jeg fortsetter avsporingen, kan jeg nevne at da jeg bodde i Finnmark var det standard prosedyre å stoppe på nærmeste McD når turen gikk sørover. Kjørte vi E 45 Innlandsvegen var det 160 mil fra Hammerfest til Mora i Sverige. Den aller nærmeste lå bare 66 mil unna Hammerfest, i Rovaniemi, Finland. Men vi hadde jo ikke noe der å gjøre.

  • Hva mener du? Si din mening under.