• Takk for at du besøker bloggen min. Du kan også følge meg på Twitter, @LPEinarsson.

Viser arkivet for oktober, 2013

Bussrutene

  • Denne bloggen var også lederartikkel i RA tirsdag 28. oktober.

Mandag 14. oktober våknet Kolumbus’ kunder til et nytt rutehefte. Rundt 20 endringer ble gjennomført, og protestene uteble ikke. For det er ikke mye som kan matche engasjementet som når det gjøres endringer i bussrutene. Dette engasjementet er en synliggjøring av hvor mye bussen betyr for lokalsamfunnet, så det er bra.

Det er særlig rutene som tidligere gikk over Ulsberget som har skapt engasjement. I forkant meldte Kolumbus i en pressemelding at «målet med endringene er å øke passasjertilfredsheten, og å bedre bussenes framkommelighet». Etter de siste ukenes klagestorm går det an å slå fast at passasjertilfredsheten iallfall ikke har skutt i været.

Kolumbus mener bakken opp og ned Ulsberget er lite egnet for busstrafikk, og det gjør at mange på rute 6 får mye lengre vei til «sin buss». Det er en sliten vei, og det har ikke blitt gjort endringer på den de siste 30 årene, samtidig som det har vært mye boligbygging og stor befolkningsøkning i området. Det er altså ikke noe i veien med passasjergrunnlaget, og da skulle man kanskje ikke tro at løsningen å legge om ruten er det smarteste Kolumbus har gjort.

Om veien trengs å utbedres, får det være Stavanger kommunes oppgave å sørge for det, slik de har vært flinke til i mange andre utbyggingsområder. Slik veien framstår i dag er det særlig når det er kaldt og snø forholdene er vanskelige, vi har alle sett bilder av busser på kryss og tvers der oppe når det er glatt. Men det er ikke Kolumbus som kjører bussene, den jobben er det Boreal som gjør. Så vidt jeg vet har ikke Boreal sagt nei til fortsatt å trafikkere den opprinnelige traseen, her tyder mye på at noen ikke har snakket godt nok sammen.

Vanligvis handler debatten om hvordan få folk med bil til heller å ta bussen til jobb, denne gangen er det altså passasjerer som av ulike grunner vurderer å gå andre veien. Disse må tas på ramme alvor og vi må kunne forvente at Kolumbus gjør hva de kan for å tilfredsstille passasjerenes ønsker – og kommunen bør ha høyeste prioritert når det gjelder måking og salting av denne krevende bakken i vinter.

Men samtidig som klagekoret er høyt og samstemt, er det også mange som har fått forbedret sitt busstilbud som følge av endringene. Vi har hørt lite fra den kanten, men en sak har alltid to sider. Endringene har ført til at andre er blitt svært fornøyde, og forhåpentligvis har ikke summen av antall passasjerer gått ned som en følge av endringene.

Uansett er det alltid kunden som har rett, også i dette tilfellet. Torsdag er det styremøte i Kolumbus, jeg både håper og tror det kan føre til at passasjerene på Ulsberget får tilbake tilbudet sitt.

  • Hva mener du? Si din mening under.

De etterpåkloke

Det har stormet rundt Lyse Energi hver gang det mer eller mindre uheldige oljeselskapet Noreco har kommet med sine kvartalsresultater og tilsynelatende dystre økonomiske utsikter. Lyse gikk i sin tid inn med 324 millioner kroner i selskapet, og senest i går var eierposten på 7,79 prosent verd rundt 10 millioner kroner. Det er altså snakk om en voldsom nedgang i aksjeverdien, foreløpig heldigvis bare på papiret.

Kritikken har haglet, ikke mot Noreco, men mot Lyse som har begitt seg inn på et område som vanligvis er som en gullgruve å regne. Men som i Norecos sjeldne tilfelle har vist seg å være et uendelig svart hav. Det er lokalpolitikere i de 16 eierkommunene som kritiserer, altså eierne selv. For samtlige i styret representerer eierkommunene, for eksempel er styreleder Ivar Rusdal Sandnes’ representant. Resten av styret består av tre politikere og to som ikke er det. Felles for de seks er at alle er utpekt av eierkommunene, Lyse har ikke et såkalt profesjonelt styre. Spørsmålet er enkelt: Hvorfor bestemte da et enstemmig styre å gå inn i Noreco?

Lyse holder på med mye rart som ikke har med distribusjon av vannkraft å gjøre. De driver med innbruddsalarmer gjennom NorAlarm, og de leverer kabel-TV og Internett gjennom selskapet Altibox. Dette er jo langt fjernere fra energifeltet enn det Noreco driver med, men jeg har til gode å høre kritikk mot disse virksomhetene. Altibox hadde i 2012 et resultat på over 52 millioner kroner, mens NorAlarm ikke har levert overskudd siden de lokale gründerne med Terje Moi Nilsen i spissen solgte til Lyse i 2006.

I tillegg har det vært rettet atskillig kritikk mot Lyses engasjement i Skangass. LNG-anlegget i Risavika har vært en utgiftspost av dimensjoner, men bytter vi ordet utgift med investering kan sistnevnte vise seg å være gullkantet. For gassmarkedet i Europa er uendelig stort, og i tråd med denne erkjennelsen, og at fabrikken snart begynner å produsere penger, har kritikken mot engasjementet i Skangass stilnet.

Det vil den også gjøre når Noreco omsider finner det de leter etter. For det vil de, iallfall om noen spør Ståle Kyllingstad. Industrigründeren og -investoren spyttet denne uken nye 100 millioner kroner inn i virksomheten. Jeg har vondt for å tro at han har mindre greie på det enn rekken av politikere som sier at det Lyse gjør i Noreco er å kaste skattebetalernes penger ut vinduet. Tvert imot burde Lyse vært med på emisjonen, for å få en større del av kaken når den serveres, men takket være den populistiske synsingen vi nå er vitne er det skapt et klima der et slikt utspill ville vært et yrkesmessig selvmord for både konsernsjef Eimund Nygaard og styreleder Rusdal.

Noreco kan sammenlignes med oljeselskapet North Energy, som også leter og leter, men som heller ikke foreløpig finner. Likevel spyttes det stadig mer kapital inn i selskapet, fordi den dagen det dukker opp noe drivverdig blir inntjeningen så stor at investorene får igjen pengene så mange ganger som helst. Å lete etter olje krever enorme kapitalressurser, og ikke minst tålmodighet. De av politikerne som tror investeringer i letebransjen kapitaliserer seg i løpet av kort tid bør sette seg inn i saker og ting før de uttaler seg.

Da er heller spørsmålet om Lyse i det hele tatt skal drive med annet enn produksjon og leveranser av vannkraft mer relevant. Er svaret ja på det er det naturlig at forretningsområdene gass og vannbåren varme er innbefattet, å inkludere oljeleting og -produksjon i «porteføljen» kan umulig karakteriseres som særlig langt fra kjernevirksomheten. Da var jeg atskillig mer skeptisk da selskapet for noen år siden drev og sikret seg TV-fotballrettigheter og den slags, det hele var ikke så lett å forstå.

Lyse-konsernet drives etter vanlige forretningsmessige prinsipper, det vil si at selskapet har en kommersiell og profittmessig profil. Dersom styremedlemmene er uenige i hvordan selskapet drives, må de også gi beskjed om det på styremøtene, og ikke på kommunestyrenes talerstoler – eller når avisene ringer.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Liv og boliglære

  • Denne bloggen var også lederartikkel i RA mandag 21. oktober.

Samme dag som Stavanger bystyre ble orientert av rådmannen om at heller ikke årets mål om å bygge 1000 nye boliger blir innfridd, samme dag som det i bystyret ble diskutert et skrikende behov for nye boliger, ble saken om igangsetting av i første omgang 71 boliger på Engøy utsatt. Hadde saken blitt tatt opp som planlagt mandag hadde det blitt nei.

De sterkeste motstanderne mot utbyggingen er Egil Olsen i Høyre og uavhengige Hilde Karlsen, begge bosatt på Hundvåg. De lovet velgerne sine før valget for to år siden at de av hensyn til trafikkavviklingen til og fra øyene, som er knyttet til fastlandet via Bybrua, ikke kommer til å godta utbygging før Hundvågtunnelen er på plass når Ryfast åpner i 2019. Og de får sterk støtte fra Frp, som vanligvis ynder å kaller seg et ja-parti, på at det er best å vente med utbyggingen. Også Kari Raustein bor på Hundvåg, uten at jeg tror det har så mye med partiets holdning å gjøre.

Saken er illustrativ for Stavanger-politikken, for i mellomtiden fortsetter boligmarkedet å tetne seg til. Selv om markedet for tiden betegnes som både usikkert og tregt, er det ikke slik at behovet for nye boliger blir mindre framover. Tvert imot viser alle tall og prognoser at befolkningsutviklingen vil fortsette, og mandag la rådmannen fram tall som viser en befolkningsvekst på 1,2 prosent hvert år framover. Det trengs altså mange nye boliger.

Argumentet om at det er hensynet til dem som allerede bor på Hundvåg som teller mest må kunne diskuteres. Det er en del av det å bo i en større by at det blir stadig flere mennesker, stadig mer trafikk, å holde tritt med befolkningsutviklingen på en måte som gjør at det ikke merkes er en umulig oppgave. I regioner som vår vil det alltid oppstå et press på skoler, barnehager, veier og annen infrastruktur.

Men det er ett argument det er hold i, det er at økt trafikk vil føre til sikkerhetsmessige utfordringer når det gjelder responstid i forhold til brann, politi og ambulanse. Sikkerhets-argumentet er godt, men åpner også for spørsmålet om hvor mye innvirkning på trafikken 71 husstander vil få.

Dette handler denne gangen mer om regnestykker og statistikk, enn det gjør om politisk vilje. Det står respekt av Egil Olsen og Hilde Karlsen som står på løftene de har gitt til sine velgere i Hundvåg valgkrets, men det er altså ikke på den måten Stavanger kommune når målene om boligbygging.

For boligkjøperne er vedtaket om Pynteneset og Klasaskjæret et dårlig vedtak. Boligkjøperne skal derfor også være klar over at spillet i kulissene heller ikke har vært i deres favør. For dette handler om mer enn trafikk og brannsikkerhet, det handler som vanlig i politikk om prestisje, om hvem som skal gå seirende ut av dragkampen. Ingen av politikerne turde å tape denne gangen, derfor ble saken utsatt. Taperne ble derfor boligkjøperne, som så mange ganger før.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Omkampen

  • Denne bloggen var også lederartikkel i RA lørdag 12. oktober, i forhold til da er tidsbildet når det gjelder regjeringsskiftet endret på.

De nye regjeringspartnerne Høyre og Frp har varslet liberalisering når det gjelder regelverket for utleieleiligheter. I Stavanger er det etablert et begrep som heter «ulovlige leiligheter», men ulovligheter rammes av straffeloven og disse leilighetene omfattes av plan- og bygningsloven. Det korrekte er derfor at de er «ikke godkjente», derfor er det kommunene og ikke politiet som har ansvaret for å håndheve loven. I Stavanger er det byggesakssjef Paul A. Paulsen som i praksis forvalter regelverket. Formelt er det rådmannen, Paulsen handler altså bare på fullmakt.

Saken har det siste året skapt et voldsomt rabalder, på rådhuset og i mediene, og har blitt en fanesak for Fremskrittspartiet. I denne saken har de gått voldsomt ut og nærmest latterliggjort Stavanger kommunes praksis. Det Leif Arne Moi Nilsen og en rekke av hans partikamerater ser ut til å glemme, for eksempel Kari Raustein, lederen av Rogaland Frp, som selv har en leilighet som har vært under lupen, er at det er politikerne som bestemmer regelverket. Det er ikke rådmannen, og det er iallfall ikke Paulsen. Men det er ikke alle politikerne som får være med å bestemme, det er bare flertallet av dem som er denne gleden forunt. Og i Stavanger er altså ikke Frp en del flertallet, deres 9 personer store partigruppe i bystyret har derfor ikke noe de skal ha sagt. Iallfall ikke gjort.

Og det faller dem naturligvis tungt for brystet. Å sitte i opposisjon år etter år er en prøvelse, særlig når partiet i de fleste av disse årene har vært regnet som uspiselig. Nå er heldigvis partiet blitt både spiselig og stuerent, en prosess som for alvor skjøt fart under Trond Birkedals gruppeledelse – og som har akselerert under Tore B. Kallevig. Men Frp er fortsatt Frp, deres 9 representanter må finne seg i å bli stemt ned i forslag etter forslag av de 58 andre representantene. Det er en del av politikkens sjel og karakter.

Men det er noen som likevel ikke gir seg, og ære være dem for det. Leif Arne Moi Nilsen er en slik mann. I leilighetssaken gnager og gnager han, og det siste utspillet er at siden regjeringspartiene har varslet oppmykningen bør Stavanger kommune gjøre det samme. Og helst i går, iallfall før kong Harald ba Erna Solberg danne ny regjering. Hadde jeg ikke kjent til Nilsens enorme arbeidskapasitet og evne til engasjement, hadde jeg trodd han jobbet på heltid med denne saken.

Fredag søkte Jens Stoltenberg Kongen i statsråd avskjed som statsminister, ny regjering ble utmnevnt onsdag. Allerede dagen, i dag torsdag, må ordfører Christine Sagen Helgø (H) svare på spørsmål fra Frp i formannskapet om det ikke er en god idé å forskuttere den nye regjeringens signaler. Altså lenge før saken er forelagt Stortinget, som kan være i år, neste år, eller om fire år.

Selv om den nye regjeringen har varslet både søndagsåpne butikker og proffboksing, kan ingen butikker ha åpent nå søndag, det kan heller ikke arrangeres proffstevne lørdag. Sånn må det også være i utleiesaken, derfor bør kommunen stå på det vedtaket som er gjort inntil Stortinget har endret det som endres skal – uansett hvor håpløse reglene er. For det er det de er.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Farlig å sykle

Den danske filosofen som etter å ha fulgt debatten om sykkelhjelm undret seg over om det er farlig å sykle, må nok på et eller annet tidspunkt finne seg i at det offisielle svaret er ja. Det vil heller ikke overraske så mange om det på et eller annet tidspunkt blir påbudt med hjelm, både på sykkelen, i alpinbakken og på skøytebanen.

Da jeg vokste opp var det ingen som brukte hjelm noen av stedene. De som var aktive ishockeyspillere gjorde det naturligvis, men vi andre både syklet, kjørte slalåm i Ålsheia og skøytet på Mosvatnet uten annet enn lue på hodet. Eller ingenting om det var mildvær. Nå vil myndighetene ha flest mulig ut i trafikken på sykkel, spørsmålet er om hjelmen er godt nok botemiddel for den økte faren for dødsulykker som oppstår når flere og flere gjør som myndighetene sier.

Debatten om sykkelhjelmpåbud har vært oppe før. Da var motargumentet at mange vil slutte å sykle, i strid med myndighetenes ønske. Men det var den gang da, i dag bruker likevel de fleste hjelm. Det er en del av standardutrustningen i den nye kulturen som har grodd fram, der også fritids- og jobbsyklistene har sykkelklær og -utstyr fra topp til tå.

Det foregår en stor debatt og reguleringsplanlegging når det gjelder bedriftenes tilgang på parkeringsplasser på Forus. Klimavedtak, -mål og lokale myndigheters løfter til sentrale myndigheter om å få ned biltrafikken for å få tilgang til såkalte belønningsmidler, der det blant annet skal gjøres mye for å legge enda bedre til rette for syklistene, vil medføre en sterk økning syklister inn i det som er et av landets aller mest trafikkerte områder. Det kommer til å bli ulykker, og det kommer til å bli dødsulykker.

For faren for dødsulykker stiger med antall syklister, naturligvis. Samtidig er det noe som heter «safety in numbers». En formel har blitt etablert og testet for denne sammenhengen. Grovt sett vil en dobling i antall syklister redusere risiko for den enkelte syklist med 30 prosent. Dessuten vil antall bilulykker gå ned, så dette er materiale der sykkel- og biltilhengerne virkelig kan få testet sine debattkunnskaper.

I land som Danmark og Nederland er det vanlig å se mannen som sykler til jobb med klype på nederst på dressbuksene – og stresskofferten på bagasjebrettet. I disse landene er det langt færre ulykker der syklister er involvert, enn i land som Norge. Der syklingen foregår med racersykler som krever egne sko, der bagasjebrett er like ukjent som bøker, og der bekledningen gir en form for beskyttelse som innbyr til fart og spenning.

I tillegg er trafikkreglene for syklister lite kjente. Nylig har syklister som krysser fotgjengerfelt som går langs veiskulderen fått forkjørsrett, mens de fortsatt skal leie sykkelen over kryssende gangfelt. Og det er i gangfeltene det som oftest smeller, det er der de mest alvorlige ulykkene oppstår. Verken bilister eller syklister ser ut til å være særlig klar over hvilke regler som gjelder.

Rundt én syklist dør hver måned her i landet, og det blir ikke færre når myndighetene nærmest vil tvinge mange som egentlig ikke har noe på en sykkel å gjøre ut i trafikken.

  • Hva mener du? Si din mening under.

K til besvær

Da jeg vokste opp var kristendom et av de kjekkeste fagene jeg visste. I første klasse på Sunde skole var det Nordis Frafjord som underviste, på Kvernevik Lars Kristian Eriksen og på Revheim Signe Sundal. Hver og én lærere som har gjort et uslettelig inntrykk, som jeg aldri glemmer. Det var av dem jeg lærte de usannsynlige historiene fra Det gamle testamente, det var de som lærte meg de mer sannsynlige fra det nye.

På barne- og ungdomsskolen var jeg nok en elev det var lett å lede. Den kritiske sansen ble relativt seint utviklet, og på ett eller annet tidspunkt har jeg trodd at Jesus gikk på vannet, mettet fem tusen mennesker med fem brød og to fisker og gjorde vann til vin. Jeg kan ikke huske vi hadde noen diskusjon om dette virkelig hadde funnet sted verken i klasserommet eller i skolegården, eller i det hele tatt at noen av medelevene erklærte at dette trodde de ikke på. Det gikk helst i at de fleste sa de ikke trodde på gud, det var det som var frasen, «eg tror ikkje på gud», og det var svært uvanlig å si det motsatte. De som trodde holdt heller kjeft.

Jeg vet ikke hvor stor skade jeg har tatt av kristendomsundervisningen som ble drevet i Stavangerskolen på 70-tallet, men svært mange av dagens innbyggere måtte iallfall gjennom den. Det måtte nok også Ingebjørg Storeide Folgerø, Høyre-politiker og synlig medlem av Human-Etisk Forbund, og Anne Kalvig, Rødt-politiker, Ottar-aktivist og religionshistoriker. Disse to samfunnstoppene reagerer kraftig på at den nye regjeringen vil at kristendomsundervisningen i skolen igjen skal styrkes.

Det samme med SV-politiker Marcela Molina. Hun har de siste dagene nærmest teppebombet Facebook med forakt over at RLE-faget skal bli til KRLE (kristendom, religion, livssyn og etikk). Da jeg begynte på videregående het kristendom religion, og ble i 1997 endret til KRL, kristendom, religion og livssyn. Takket være blant annet innsatsen til Folgerø, fastslo Den europeiske menneskerettsdomstol (EMD) i dom av 10. januar 2006 at KRL-faget ikke i tilstrekkelig grad tar hensyn til foreldrenes religiøse og filosofiske overbevisning – KRL ble til RLE, religion, livssyn og etikk.

Og det synes jeg er helt greit. Færre og færre betrakter seg som personlig kristne, selv om 77 prosent av befolkningen tilhører Den norske kirke (ifølge SSBs tall fra 2012). Rundt 8,7 prosent av befolkningen er medlemmer av andre trossamfunn. 5,6 prosent er ikke medlemmer av noe trossamfunn. Det er over 100.000 personer i Norge som er registrert i muslimske trossamfunn, islam er den religionen utenom kristendom flest bekjenner seg til. Til sammenligning har Human-Etisk Forbund rundt 80.000 medlemmer.

Rent prinsipielt er jeg veldig enig med både Folgerø, Kalvig og Molina, men jeg er nok langt mer uenig med dem i hvor viktig denne saken er. Jeg har ikke andre preferanser enn mine egne kristendomstimer, og mine egne lærere, som alle var personlig kristne, å vise til. Men jeg kan ikke se at vi som har gått igjennom den tradisjonelle kristendomsundervisningen har tatt noen skade av det, selv om det sikkert er mange som mener denne kommentaren beviser det motsatte.

Jeg har for øvrig selv gjort noen forsøk på å melde meg ut av det som fram til 21. mai 2012 ble kalt for statskirken, uten å lykkes med det. De tar ikke imot e-post og slikt i den organisasjonen, inntil de gjør det lever jeg helt bekymringsløst med å tilhøre de 77 prosentene som er medlem.

Det viktige for meg i denne saken er at kristendomsundervisningen framstår som undervisning i medmenneskelighet og humanisme. De 10 bud med blant annet pålegget om å hjelpe din neste er helt grunnleggende læresetninger i den norske kulturarven og levesettet, så dagens kristendomsundervisning vil uansett ikke kunne oppleves som verken støtende eller sinnsforvirrende i forhold til våre barn som må gjennom disse timene.

Forakten, ironien og den nedlatende tonen motstanderne av den vesle K-en uttrykker i det offentlige rom kan tyde på at det er behov for mer, ikke mindre, av den slags undervisning.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Stø kurs

Vi vet hva vi har i vente når Høyre og Frp lar seg diktere av minipartiene Venstre og KrF i forhold til olje- og gassindustrien her i landet. Da har vi i vente en endeløs rekke av kompromisser der prinsipper og valgløfter ikke har noen betydning, der de to kommende regjeringspartiene i sak etter sak kommer til å avsløre at de verken har sjel eller ryggrad til å gjennomføre sakene de i opposisjon påsto var viktige.

Og det er kanskje like greit, at mottoet om stø kurs fortsetter. Nå blir det riktig nok fire ukers mindre pappapermisjon, men det er vel stort sett det som er forskjellen på den nye og gamle regjeringen. Den saken betyr jo ingenting i det store og hele, og dere som tror at bompengene forsvinner med Frp i regjering må på et eller annet tidspunkt tro om igjen.

Heller ikke Stoltenberg-regjeringen var villig til å starte en konsekvensutredning i Lofoten og Vesterålen ennå, på tross av at et flertall både på Stortinget og i befolkningen mener det er smart. Hos Stoltenberg er det småpartiene SV og Sp som har sørget for å blokkere utredningen, nå er det altså KrF og Venstre som tar over rollen som bremseklosser.

For leverandørindustrien i vår region er det ingen katastrofe med nok en utsettelse, men når det gjelder å skape nye arbeidsplasser innbyggerne våre har behov for, er signalet fra de nye regjeringspartiene ikke å ta feil av: Det er viktigere å havne i regjering enn å slåss for de sakene velgerne har gitt sin støtte til. Det er slik det skapes politikerforakt, og det er vel stort sett forakt samarbeidsavtalen mellom Høyre, Frp, Venstre og KrF så langt er møtt med.

Samarbeidsavtalen er en bekreftelse på at det i praksis bare er helt marginale forskjeller mellom partiene i norsk politikk, forskjeller folk flest ikke vil merke noe som helst av. Og det er kanskje like greit.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Hegnars 100-årsprofeti

  • Denne artikkelen var også lederartikkel i RA fredag 27. september.

Onsdag var redaktør, riking, kranglefant og tidligere landslagsspiller i håndball Trygve Hegnar som snarest innom Stavanger. Anledningen var konferansen Pulpit i Stavanger konserthus, som samlet et anselig knippe næringslivsledere, politikere og andre med makt og innflytelse basert på rikdommen oljen og gassen i Nordsjøen har gitt oss. Og Hegnar leverte: Han ser ingen ende på eventyret som startet da Phillips Petroleum fant olje på Ekofisk 7. september 1969.

«I can cover The North Sea from here to the North Pole with oil», var beskjeden fra sjefen Ed Seabourn på leteriggen «Ocean Viking» til sine overordnede i Houston i Texas. Slik startet altså eventyret, og slik vil det altså fortsette i 100 år til, ifølge Hegnar. Og disse 100 årene var ikke ment som en metafor, han mener at både reservene og behovet vil vare til langt inn i neste århundre.

Hegnar er ingen geolog eller på andre måter vitenskapsmann, iallfall ikke per definisjon. Dermed er han en høyst usikker kilde i forhold til en slik påstand, men Hegnar finner nok også støtte fra mer autoritative kilder innenfor fagmiljøene. Det er olje og gass i så store mengder at det ikke er noen fare at det går tomt med det første. Og stadig nye og større funn gjør at vi her i Norge ikke trenger bekymre oss for den biten. Spørsmålet er om det er bruk for denne formen for energi om 100 år? Hegnar mener altså ja.

Hegnar har ingen tro på at den teknologiske revolusjonen skal fortsette i samme akselererende tempo som den har gjort de siste tiårene. Han illustrerer det ved å si at både biler og fly kommer til å gå på olje og gass også om 100 år. Vel, det er bare å håpe at Hegnar tar feil, akkurat som de som for 150 år siden trodde ingenting kunne erstatte dampmaskinen gjorde.

Hva biler og fly går på om 100 år vet ikke jeg, men det er jo lett å ta en Hegnar: Atomkraft. Om 100 år er det lenge siden det var kontroversielt eller forbundet med risiko å ta i bruk denne formen for energi. Om 100 år er atomkraft for konvensjonell energi å regne, derfor eksisterer ikke verdens klimaproblemer forårsaket av menneskets forbruk av forurensende energikilder om 100 år.

Trygve Hegnar leverer på bestilling. Senest i går kom han med listen over landets 400 rikeste i bladet Kapital, og han har med sin formue vist at han er i stand til å levere gode råd når det gjelder investeringer. Det er nok vanskeligere å vite hva AS Norge driver på med om 100 år, det er lettere å levere en spådom som blir ekstra godt tatt imot i petroleumsfylket.

Dessuten, om 100 år er alt glemt.

  • Hva mener du? Si din mening under.

Lyseblå by

  • Denne bloggen var også lederartikkel i RA torsdag 26. september.

På grunn av innsatsen og oppmerksomheten rundt Sandnes Ulf de siste årene er byen innerst i Gandsfjorden i ferd med å skifte farge. I 1972 ble dagens byvåpen vedtatt, en sølvfarget gauk på grønn bakgrunn, og byen har etter hvert fått tilnavnet gaukebyen. «Etter hvert» fordi Sandnes takket være en viss Jonas B. Øglænd i mange år ble kalt for sykkelbyen. Den dominerende grønnfargen i byvåpenet assosieres med sunnhet, miljø og friluftsliv, og står godt til slagordet «romslig, modig og sunn».

Men det er likevel ikke grønt som er den første fargen jeg tenker på når det gjelder Sandnes. Selv om kommunen preges av store friområder, utmark, skog, fjell og innsjøer, er ikke sentrum det grønneste som finnes. Grønt er dessuten den fargen flest kommuner over hele landet vil assosieres med, og her i distriktet er det Randaberg og «den grønne landsbyen» som uansett vinner kampen om den fargen. Takket være byens fotballag har nå Sandnes en utmerket anledning å velge sin egen unike farge, lyseblått.

I tillegg passer lagets taktikk, «jobba, jobba, jobba», ypperlig til byen Sandnes. Og slik sett er det vi forbinder med Sandnes Ulf, lyseblått og hard jobbing, en svært god idé å bygge by- og kommuneidentitet på. Det er, dessverre, likevel ingen som vokser opp i dag som kjenner mye til den stolte historien til Sandnes som sykkelby, til DBS (Den Beste Sykkel) eller til den like stolte teglverk- og pottemakerhistorien.

De fleste byer har som Sandnes knyttet byvåpenet til historiske hendelser og tradisjoner. Og ikke minst dyr. Hammerfest har en isbjørn i byvåpenet, Sandefjord en hval og Moss en kråke. Mindre kjent er det nok at «en liggende avkvistet vinranke med blader og slyngetråder» har preget Stavangers byvåpen siden 1939, de aller fleste assosierer nok byen mer med petroleumsindustrien enn avrevne vinranker.

Den mest kjente fargebyen er Sortland, den blå byen. Det var kunstneren Bjørn Elvenes som i 1999 lanserte ideen om å lage et kunstverk ved å male bygningene på Sortland blå. Det ble også i stor grad gjort, men som med alt annet ble det også etter hvert strid om dette prosjektet. Kallenavnet er likevel blitt hengende ved Vesterålens hovedstad.

Farger har i alle år blitt assosiert med politikk. Rødt med venstresiden, blått med motsatt side. I USA er det omvendt, der partiet lengst til høyre, det republikanske, er rødt, demokratene blå, men tiden da partiene ble satt i fargebåser er stort sett over,

Derfor vil det være totalt upolitisk for Sandnes å definere seg som den lyseblå byen. Det er derfor en strålende idé å jobba, jobba, jobba fram en egen og unik identitet rundt denne flotte fargen.

  • Hva mener du? Si din mening under.