Den prisbelønte forfatteren, journalisten og redaktøren Kjetil Stormark har fått mye oppmerksomhet den siste tiden, etter at han kom med boken «Da terroren rammet Norge – 189 minutter som rystet verden». Boken er i en usignert NTB-artikkel beskrevet som «den mest helhetlige fortellingen om 22. juli så langt», og det er jo en flott attest å få – ikke minst nå like før jul. Den er til forveksling lik omtalen Kagge forlag også gir boken.

Det er særlig for beskrivelsen av Janne Kristiansen, sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Stormark har fått oppmerksomhet. Hans omtale av henne i alt annet enn flatterende vendinger har vekket oppsikt. Mandag slo Stormark til igjen, denne gangen var det tidligere politimester i Rogaland, Olav Sønderland, som fikk gjennomgå: «Måten Olav Sønderland framsto på, gjør at han nærmest er å anse som uegnet til å lede den videre evalueringen.» Stormark kunne fortelle at svært mange politifolk ble provosert over hvordan politiets foreløpige rapport om terrordøgnet 22/7 ble framlagt fredag. Anonyme, selvsagt. Anonymitet synes å være en rød tråd i Stormarks journalistikk.

Et lite tilbakeblikk: Om kvelden 27. november 2009 blir daværende sjefredaktør i Dalane Tidende Kjetil Stormark vitne til at redningsmannskaper kjemper for å få opp en bil som har kjørt i Lundeåne i Egersund. Den kvinnelige sjåføren drukner, men redningsmannskapene greier å berge livet til datteren. Stormark går inn i ulykkesområdet og får etter kort tid beskjed av politiet om å flytte seg. Det nekter redaktøren, han står der han vil. Politimesteren i Rogaland bestemmer at det iverksettes etterforskning og saken ender med en bot på 6000 kroner til Stormark.

Stormark mener boten er hevn fordi Dalane Tidende i noen uker hadde satt søkelys på politimesterens bonusordning, driften av Rogaland politidistrikt og etatsstyringen innenfor politiet. Han har ikke på noen måte opptrådt klanderverdig, som pressemann hadde han rett til å stå der han sto under redningsaksjonen. Men Stormark nådde aldri gjennom med sitt krav om at saken måtte henlegges. Boten ble stående, Stormark måtte betale for å unngå rettssak.

5. desember i år hevder Stormark at ansatte i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) satt på kontorene sine og gråt da de fikk høre at sjefen deres, Janne Kristiansen, fikk fortsette i jobben. I en kronikk i Dagbladet påstår Stormark at få ansatte tør komme med motforestillinger, og at tausheten også preger ledermøtene. Kristiansen evner i det hele tatt ikke å løse oppdraget som PST-sjef i hverdagen.

Ikke uventet er det «ansatte» Stormark refererer til. Ingen nevnt, ingen glemt. Så lett og så behagelig. Under ytringsfrihetens fane kan Stormark strø om seg med udokumenterte påstander, han kan slenge ut rykter, videreformidle eller selv finne på dem – i ånden til at de «ansatte» er nødt å være anonyme i forhold til hva den uberegnelige og maktsyke PST-sjefen kan komme til å finne på.

Nok et lite tilbakeblikk: I juli og oktober 2002 lager Stormark sammen med en kollega en serie i VG om interne forhold i PST. Som vanlig er det hele basert på anonyme kilder, og VG-ledelsen gikk etter hvert til det skritt å gi Stormark skriveforbud om politi- og etterretningssaker.

Det skriveforbudet er som vi har fått med oss ikke lenger gjeldende, Stormark er til de grader tilbake i manesjen.

Vi trenger naturligvis folk som utfordrer de politiske myndighetene, politiet og det byråkratisk etablerte maktapparatet. Men vi har ingen bruk for udokumenterte påstander og anonyme kilder som en systematisk journalistisk metode.

Hva mener du? Si din mening under.

Jeg har aldri sett maken til engasjement som etter at det ble kjent at Mods gjør comeback etter 28 år – på Viking Stadion. Det var vantro og det var jubel, det var latter, det var sang. Mye hånlatter. Det var kultur til folket, og nettopp derfor ble byen på kort tid omtrent delt i to.

I en viss krets er man ekstremt opptatt av ordet kredibilitet, som betyr noe sånt som troverdighet. Etter reaksjonene å dømme ga det liten eller ingen kredibilitet å synes noe om Mods-konserten, tvert imot ga det stor kredibilitet å rakke ned på den, i kretsen av kulturaktører – kultursynsere og kulturutøvere. En mektig krets som ikke minst også består av kulturjournalister og -bloggere. Med spisse penner og spenstige metaforer presenterer de fasiten.

Nei, det er ikke Mods de har noe imot, kommer det samstemt fra kretsen. Overhodet ikke. Det er bare uttrykk for skuffelse over at det ikke ble Bruce Springsteen, Pearl Jam, Red Hot Chili Peppers, partybandet til Tom Petty eller et annet verdensberømt navn som dukker opp på Stadion neste år.

Det er imidlertid ingen grunn til å hisse seg opp over grinebiterne. Mange av dem er innflyttere og har likevel ingen forutsetning til å forstå hvilken kulturskatt som nå graves opp. Derfor blir det uinteressant hva Sven Ove Bakke i Dagbladet eller Asbjørn Slettemark i NRK måtte mene. Eller Stein Østbø i VG.

Østbø er likevel den som er nærmest å forstå det: «93 prosent av publikum vil være lokale. Det er kanskje litt i overkant patriotisk arrangement,» sier han. Nettopp, Østbø. Derfor er det så vanskelig for mange å forstå, man skal ikke lengre enn til Bryne før materien og Stavanger-folks forhold til Mods begynner å bli uoverkommelig.

Det kan være en såkalt once in a lifetime vi blir vitner til. I tilfelle et kulturhistorisk øyeblikk og -nostalgisk kapittel det er verd å få med seg.

Hva mener du? Si din mening under.

Det var mange og positivt uventede takter da det nyvalgte bystyret i Stavanger mandag skulle diskutere og vedta sitt aller første budsjett. Lite «action», men desto mer ansvarlighet og nøkternhet. Det er stort sett bare i bybanespørsmålet det virker som det står om liv og helse, der hagler fortsatt usaklighetene. Som alle vet vil Stavanger fortsette å eksistere dersom det kommer bybane – også om det ikke blir noe av bybanen. Dette ser ut til å være glemt idet representantene tar plass i bystyresalen.

På andre områder konstaterer jeg at det begynner å gå opp for mange at vi tross alt har det veldig bra her i landet, ikke minst her i byen. Et eksempel på det var representanten Sigurd Viks (H) innlegg der han sa det egentlig ikke er så farlig om vi ikke får bygget alle kunstgrasbanene som er planlagt likevel. For ett av ofrene i et noe strammere budsjett enn tidligere kan bli at ikke alle disse blir realisert. Selv om det faktisk kryr av kunstgrasbaner og ballbinger her i byen, blir det gjerne litt ståhei ut av slikt, ikke minst fra bydelspolitikere som er flinke til å holde oversikt over den geografiske fordelingen.

For å fortsette i Viks spor vil jeg for egen regning legge til at det ikke går under med befolkningen verken på Hundvåg eller i Kvernevik om svømmehallene som er lovet likevel ikke står klar når de skal. Det gjør de forresten uansett ikke, det er lenge siden fristen politikerne ga seg selv løp ut – og det er neppe noen av rikingene i Jåttåvågen som lider noen nød om det planlagte folkebadet ikke blir noe av. Vi har tross alt viktigere ting å ta oss av først.

Den siste setningen leder hen til slagordet «det viktigste først». Dette trodde jeg var adoptert av Frp, følgelig var jeg livredd for å skrive det. Å bli kalt for «han der Frp-eren» er noe av det verste en journalist kan bli utsatt for, men da jeg googlet uttrykket havnet jeg på så å si samtlige partiers hjemmesider. Martin S. Håland har det som tittel på et innlegg han nylig la ut på Sandnes Sp sine sider, den samme tittelen finner jeg over et innlegg på Høyres sider. Det er altså tverrpolitisk enighet om å sørge for det viktigste først.

Nå er det selvsagt stor forskjell på hva Frp, Sp og Høyre mener hva som er viktigst, men jeg vil tro verken kunstgrasbaner eller svømmehaller topper noen av partienes prioriteringslister. Særlig ikke nå når det nettopp har vært valg, de kommer nok tilbake til disse anleggene når det nærmer seg 2015.

Det viktigste først i den kommunale sektoren er å sørge for at omgivelser, materiell og personell er av best mulig kvalitet når det gjelder eldreomsorg, psykisk helse, barnehager og skoler. At innbyggerne sikres kvalitet på varer og offentlige tjenester de betaler for, som renhold, veier, vann og kloakk. At politikerne sørger for å legge til rette for et sunt og godt oppvekstmiljø for barn og unge, og at vi altså tar ekstra godt vare på våre eldre.

Før i tiden hadde vi Stavanger svømmehall og kunstgraset på Vestbanen, før det igjen ingen av delene. Det ble folk av enkelte da også.

Hva mener du? Si din mening under.

Kaldt og fint vintervær er miljø- og klimaforkjempernes største fiende. Derfor har det vært to magre år for disse. Både fjorårsvinteren, og året før i særdeleshet, har lagt en demper på den til tider enorme fokuseringen på at den globale oppvarmingen er både menneskeskapt og totaldestruerende. «Hvor blir det av den globale menneskeskapte oppvarmingen?» ble en stående vits da vi vinteren 2009/10 opplevde at snøen lå over 90 dager sammenhengende i mildværsbyen Stavanger.

Den globale oppvarmingen er nok ingen vits. Men det er påtakelig og betegnende hvordan oppmerksomheten stiger og synker i takt med det til enhver tid gjeldende været. I skrivende stund er det flott vintervær i Rogaland, men måneden vi har bak oss er den mildeste november som er registrert. 3. november var det hele 15,3 grader på Våland målestasjon, og gjennomsnittstemperaturen var på over 8 grader. Og nedbørsmengden enorm.

Jeg tilhører optimistene, jeg tror ikke, på tross av statistikken for november, at vi er på vei mot verdens undergang. Optimistene er ofte også skeptiske, skeptiske til dommedagsprofetiene om at det ikke finnes noen vei tilbake. Og siden de lærde strides, er det for en ulærd vanskelig å stille seg i køen som bombastisk hevder at slutten er nær.

For et par uker siden hørte jeg på et svært interessant foredrag av Jan Egeland. En av Stavangers største og klokeste sønner var som snarest hjemom for å fortelle om hans syn på dette og annet i går, i dag og i morgen. Den tidligere journalisten, politikeren, FN-toppen, fredsmegleren, verdensborgeren, nå tilknyttet Human Rights Watch, har et atskillig mer nyansert syn på framtiden enn dommedagsprofetene og klimaforskerne. Stikkord i Egelands analyse er befolkningsutvikling og den teknologiske revolusjonen.

En DNA-basert studie hevder at mennesket oppsto for 200.000 år siden, men det var først i 1804 den første milliarden ble passert. Det tok ikke mer enn 123 år for antallet var doblet, 34 år senere, i 1973 passerte vi 4 milliarder. Siden har det gått 12–13 år mellom hver milliardpassering, befolkningsveksten har altså flatet ut. 31. oktober i år ble verdens befolkning beregnet til å være 7 milliarder, men alt tyder på at det heretter vil gå stadig lengre tid mellom hver gang en ny milliard passeres. I 2100 mener forskerne, og Egeland, at verdens befolkning vil stagnere på 10 milliarder.

Samtidig som vi har hatt en voldsom befolkningsutvikling på 1900-tallet, har også den teknologiske revolusjonen og utviklingen de siste 20–30 årene overgått enhvers forstand. Selv ikke vi som hadde George Orwells roman «1984» som ungdomspensum kunne fatte eller begripe hva framtiden ville bringe. Så sent som i 1995 sendte jeg min første e-post – og tekstmelding, men 70-, 80- og 90-tallet var bare en forsmak på hva som skulle komme – og hva som kommer til å skje.

Hva har så disse tingene, befolkningsutvikling og teknologi med den globale oppvarmingen å gjøre? Alt, i grunnen. Som Jan Egeland påpekte i sitt foredrag, menneskeheten er i ferd med å finne sin endelige form, både i størrelse og i måten den lever på. Det er faktisk færre kriger i verden enn noen gang, og de er ifølge Egeland ikke så brutale og blodige som før (!). Kurven for mat-, energibehov og plass flater ut, og teknologiutviklingen gjør at alternative og klimavennlige energikilder og produksjonsmetoder tar mer og mer over dagens og gårsdagens klimafiendtlige.

Matbehovet er den aller største utfordringen, tørke-, sult- og ernæringskatastrofer vil herje kloden i mange år ennå. Det er ikke fordi det produseres for lite mat i verden, men fordi den ikke produseres i samsvar med hvor behovene er, på store deler av Det afrikanske kontinentet og Den tredje verden. Jeg trenger ikke engang nevne at Egeland mener vi er på god vei å løse også disse utfordringene, særlig når befolkningsutviklingen også i denne delen av verden vil flate ut i takt med den industrialiserte delen.

Det kan altså være grunn til å ha tro på framtiden. Iallfall om vi alle jobber hardt for den.

Hva mener du? Si din mening under!