Det var mange som reagerte negativt da det ble kjent at Nokas-ranet blir film. Jeg var selv skeptisk så kort tid etter, og så for meg en romantisert actionutgave à la «Det store togrøveriet» eller «Butch Cassidy og the Sundance Kid» – der forbryterne er heltene. Det ser heldigvis ikke ut til å være den type film som i disse dager spilles inn på Domkirkeplassen. Etter hva som har kommet fram i mediene er det heller en nøktern og autentisk framstilling av den tragiske hendelsen som fant sted om morgenen 5. april 2004 som er under innspilling.

Produsent Jan Aksel Angeltvedt og regissør Erik Skjoldbjærg har ikke bare oppgaven med å lage selve filmen å tenke på. Ikke minst må de ta hensyn til hvordan Stavanger reagerer på å få 11 svartkledde, bevæpnede menn i gatebildet igjen. Så langt synes jeg det ser greit ut, selv om det kan bli vel mye vifting med våpen også utenom selve opptakssekvensene. Min våpeninteresserte sønn på 11 gjenkjente umiddelbart både et AG-3 gevær og en MP5 maskinpistol under en av opptakspausene like før helgen, «Steinkult, pappa!», og nettopp den slags reaksjoner skal filmmakerne være vare for å framkalle. Kanskje det er en idé å behandle våpnene som om de er skarpladde, veive ørlite mindre med dem når det ikke er «and action»?

For øvrig er det imponerende å se hvor grundig filmmakerne går til verks. De har vært heldige med at det er samme farge på oblatene på bilskiltene da som nå, alle de andre detaljene som stemmer ligger det en vilje til å lage et kompromissløst kvalitetsprodukt bak. Bilene er naturligvis av samme modell, og til og med butikker som har endret navn har fått tilbake originalskiltene sine. Hvordan de gjør det med logoendringen til SR-Bank gjenstår å se, men seerne kommer helt sikkert til å få oppleve 2004-varianten på et eller annet vis.

Det er masse offentlige midler involvert i produksjonen av filmen om Nokas-ranet. Det ser så langt ut til at midlene forvaltes bra.

Onsdag ble dobbeltsporet mellom Stavanger og Sandnes kåret til «Årets anlegg», og jeg var sikker på at det var selve utformingen av sporet, skinnegangen, perrongene, overgangene, turveiene og stasjonene som måtte ligge til grunn for kåringen. Det fikk jeg helt rett i. Prisen har ingenting med funksjonaliteten eller regulariteten å gjøre, i tilfelle ville jo det hele vært en stor vits. Hele dobbeltsporet er blitt en vits. Det er sjeldnere at togene er i rute enn at de ikke er det.

Det er flott med sysselsetting, og byggingen av dobbeltsporet til to milliarder kroner har gjort at den lokale anleggsbransjen har kommet igjennom finanskrisen langt bedre enn den ellers ville gjort. Og de har gjort en kjempejobb, anleggsarbeiderne. Det ser vakkert ut, men det fungerer altså ikke.

Jeg har tidligere ment at det ikke har vært behov for dobbeltsporet, og det mener jeg fortsatt. To avganger i timen mellom Stavanger og Sandnes er mer enn nok til å ta unna trafikken slik den er i dag, og tidsmessig er det ingen som får en bedre hverdag av at toget går dobbelt så ofte. Bortsett fra på Viking-kamper og stadionkonserter er det alltid et ledig sete.

Forhåpentligvis vil trafikkgrunnlaget øke i framtiden, forhåpentligvis vil visjonene om at folk setter bilen hjemme og i stedet reiser kollektivt en gang bli en realitet. Enn så lenge står dobbeltsporet der som et monumentalt bevis på hva politikerne kan få til om de bare får bevilget nok skattepenger, uavhengig av det reelle behovet.

Og enn så lenge bør NSB og Jernbaneverket gå tilbake til to avganger i timen. Avganger som kan forsvare trafikkgrunnlaget, avganger som er innenfor det håndterbare både teknisk og materiellmessig. Og ikke minst avganger passasjerene kan forholde seg til.

Så langt ligner dobbeltsporet mer på «Årets vits» enn «Årets anlegg».

Det er en klassisk interessekonflikt som er under oppseiling ute på Vardeneset. Samfunnets behov for omsorgsboliger til trengende, denne gangen rusbefengte, satt opp mot naboers ønske om å bevare idyllen som den er. De samme naboene er ganske sikkert enige om det generelle behovet for slike kommunale rusboliger, men vil altså ikke ha dem i deres eget nabolag. Hvem vil vel det?

I et 15 punkter langt klageskrift til Stavanger kommune skriver beboere i området at de blant annet frykter økt omsetning og lettere tilgjengelighet av narkotika i nabolaget, og økt fare for smittsomme sykdommer i forbindelse med sprøytespisser og annet brukerutstyr. I det hele tatt bærer brevet preg av stor frykt for kommunens planer, og i helgen skrev over 300 personer under på et opprop mot rusboligene.

Det er ennå litt tidlig å ta stilling til om det er fornuftig å plassere disse boligene i det tiltenkte området. Det skyldes ikke minst manglende informasjon fra kommunens side. Jo da, det har vært sendt ut nabovarsel, og jo da, det har også vært holdt et møte der kommunen orienterte. Men det var først i går denne informasjonen ble løftet opp og ut der det hører hjemme, nemlig på et åpent møte med Tasta bydelsutvalg.

Det er derfor ikke vanskelig å være enig i beboernes innsigelser mot manglende informasjon i saken, og det kan se ut som om kommunen har hatt interesse av den fraværende oppmerksomheten. Hadde ikke Rogalands Avis tatt tak i problemstillingen mandag kunne det endt med et vedtak uten den nødvendige og viktige debatten ute i det offentlige rom først.

Jeg tror det skal mye til om ikke boligene blir plassert der de er tenkt. Ikke minst det midlertidige preget de får gjør at det blir lettere å få gjennomslag, enn om det er en grunnfast og varig institusjon som skal bygges.

Men før et slikt vedtak må vi ha en grundig og utfyllende debatt. Det er slik vi gjør det her i landet.

I dagens avis forteller vi om 22 år gamle Paul Arne Henriksen som ikke fikk være med i selvbyggerlotteriet på Søra Bråde fordi han eier en hytte i Lyngdal. Du trenger verken være vanskeligstilt eller ung for å bli selvbygger i Stavanger, men å ha hytte, arvet eller belånt, er fy.

Det sier seg selv at det må ligge en rekke kriterier til grunn for å være kvalifisert til å være med i lotteriet, men det må også være plass til sunn-fornuft-prinsippet. Så vidt jeg vet har Henriksen lånt pengene til hytta si, det har han råd til fordi han fortsatt bor hjemme hos foreldrene – det er altså ikke snakk om noen nettoformue. Hadde han derimot vært søkkrik og kjøpt seg en diger båt, en dyr bil eller til og med eid et eget helikopter, for å sette det veldig på spissen, hadde han vært kvalifisert.

Slike byråkratiske rariteter bør politikerne rydde av veien, og jeg er mest overrasket over at Frp-eren Leif Arne Moi Nilsen ikke ser problemstillingen. Partiet er i alle andre saker opptatt av smidighet, skjønn og antibyråkrati, men som kjent er det litt for ofte et stykke mellom liv og lære når vi kommer til våre folkevalgte. Etter min mening bør den enkeltes formuesforhold ha noe å si, det er mange rikinger som leier bolig og som med det kan få kommunen som sponsor til sitt neste boligprosjekt.

Jeg skylder å gjøre oppmerksom på at jeg selv vant i dette lotteriet, ikke fordi jeg er i etableringsfasen, men i den såkalte reetableringsfasen. Henriksen er altså i første fase, jeg håper virkelig han får sjansen på lik linje med oss andre.

Bemerkelsesverdig er det at i denne saken er det byråkratiet som åpner for smidighet, Rasmus Flesjå i bymiljø og utbygging sier de skal se på saken til Henriksen igjen. Han er blant de 20 som har klaget, det er seks tomter som skal fordeles på disse.

Det er bra vi har byråkrater som ikke er like byråkratiske som enkelte politikere.

Retten valgte å sette troverdigheten til ekskona foran mangelen på lik, tilståelse eller motiv. Uten noen av de tre elementene til stede skapte Stavanger tingrett rettshistorie i går, og Helge Ivar Breland Pedersen er den første personen i Norge som er dømt uten tilståelse eller noen form for fysiske bevis. Det kan han først og fremst takke sin kriminelle fortid for.

Selv om ingen kan dømmes mer enn én gang for hva de tidligere har gjort, blir en rekke av Pedersens tidligere bravader nærmest presentert som indisier for at han har drept moren til sitt yngste barn. Ikke minst dveles det ved det brutale drapet på Pedersens svigerfar i 1995, som bevis for hva han er i stand til å gjøre. Det var noen knallharde domspremisser tingretten presenterte for Pedersen, han er rett og slett stemplet som en uhelbredelig volds- og drapsmann. Det står litt i kontrast til at Pedersen gråt da han nok en gang ble minnet om drapet på svigerfaren under gårsdagens domsavsigelse, for første gang fikk vi se den store og sterke mannen felle noen tårer.

Spør du meg om han er skyldig må jeg svare «vet ikke». Jeg kunne altså ikke dømt ham. Til det er det for mange ubesvarte spørsmål, særlig rundt tiden like etter drapet. Hva skjedde for eksempel med den 23 fot store Hydroliften mens Pedersen var i ferd med å binde fast liket til steinen? Det ble aldri et tema under hovedforhandlingene, men alle som har et minimum av kunnskap om sjøen vet at slike båter forsvinner på et blunk om de ikke fortøyes – eller om ikke noen sitter og holder i dem.

Dette er etter min mening den største svakheten ved ekskonas forklaring, hun forklarte seg rett og slett ikke om dette. Det var heller ingen som spurte, og det er temmelig oppsiktsvekkende. Alle båtvante vet også at det vil gå med atskillige meter tau til en slik handling retten har beskrevet, de stumpene påtalemyndigheten la fram i retten var rett og slett altfor korte.

Under lagmannsrettsbehandlingen senere i år må det foregå en full rekonstruksjon, der også selve slepet må utføres. Både politiet og ikke minst forsvarerne har en jobb å gjøre.

Den siste tiden har det vært mye oppmerksomhet rundt Internasjonalt Hus. Bystyret har redusert støtten med én million kroner, og det har naturligvis fått ansatte og brukere til å reagere. Debatten og engasjementet har vært stort, og mediedekningen tilsvarende. Det er som med alt annet flere sider også ved denne saken, og det er nettopp medienes oppgave å bringe dem til torgs. Rogalands Avis har valgt å følge saken tett, for eksempel ved i dag å trykke bilde fra gårsdagens demonstrasjon på Arneageren.

Tirsdag fikk vi imidlertid krass kritikk fra SV for at vi skrev om SV-medlemmet Mohamad Jaman som mener integreringsarbeidet ved Internasjonalt Hus er for dårlig. Slik kritikk må vi tåle, men kritikken trenger både imøtegås og utdypes: Det viste seg i etterkant at Jaman har havnet i unåde hos det lokale partilaget, og leder Hedgar Hugaas synes å ha fått det for seg at vi på et eller annet vis har gått i ledtog med Jaman. På en Facebook-side skriver Hugaas at saken med Jaman er «spekulativ» – og bare handler om at «Rogalands Avis skal selge flere aviser».

I en videre debatt på Facebook med undertegnede gjentar han påstanden, og skriver blant annet at «operasjonsmodusen i denne spesifikke saken fører utvilsomt til at enhver utenforstående observatør vil ha små problemer med å klassifisere dette som spekulativt».

Om det hadde vært hold i Hugaas’ konspirasjonsteori hadde det vært mildt sagt oppsiktsvekkende, men det er altså ikke slik vi tenker eller jobber. Det var heller ikke som SV-politiker Jaman ble intervjuet eller uttalte seg, men som innvandrer med særlig kjennskap til arbeidet ved Internasjonalt Hus.

For øvrig er Hugaas hjertelig velkommen til å diskutere både Jaman, som visst nok er utmeldt av SV nå, Internasjonalt Hus eller undertegnede, i våre spalter – selv om all erfaring og kunnskap tilsier at slike saker slettes ikke selger flere aviser. Dessverre, Hugaas.

Jeg var der ikke selv, men etter deler av medieomtalen å dømme, handlet mye av helgens årsmøte i Rogaland Frp helst om kampen mot utlendinger. Og det er særlig mulla Krekar som er blitt partiets skyteskive. Der venstresiden har sitt Israel å fordømme, har Frp den irakiske kurderen som sitt hovedanliggende.

Slik sett framstår Frp mer og mer som en Facebook-gruppe enn et politisk parti. Selv om de færreste vet hva saken til Krekar egentlig handler om, er det likevel hundrevis av grupper på Facebook som ønsker Krekar dit pepperen gror. Det finnes også grupper på Facebook som ikke ønsker at alle utlendinger skal få gratis legetjenester her i landet, også denne ideen har Frp snappet opp.

Frp har som alle andre partier mange gode saker på programmet, og det er et stort behov for et liberalt alternativ på høyresiden i norsk politikk. Dessverre drukner disse sakene i partiets avsindige hat mot utlendinger generelt, og Krekar spesielt. Det var ikke måte på hvor god mottakelse partileder Siv Jensen fikk da hun snakket om dette i Stavanger lørdag.

Jeg er usikker på hvor godt folk flest egentlig kjenner til Krekar-saken, og skal ikke gjøre meg til dommer i en sak Høyesterett alt har avgjort. Men Krekar var iallfall på Vestens lag da han på begynnelsen av 2000-tallet kjempet en innbitt motstandskamp mot det forhatte og brutale regimet til Saddam Hussein.

Krekar-saken er uansett blitt en sak som handler om prinsipper, rikets sikkerhet er neppe truet, faren for at han skal finne fram Kalasjnikoven og gå til hellig krig mot vantro nordmenn er rett og slett ikke til stede. Likevel er saken hans blitt et av de store stridstemaene her i landet, mest takket være Frps voldsomme kjør.

Det er naturlig at Krekar-saken får en viss politisk oppmerksomhet, men det er altså synd at de fleste andre sakene til et så stort parti som Frp stort sett havner i skyggen.

Torsdag kveld inviterte politiet i Gjesdal Aftenbladet med på narkorazzia på Ålgård. Det var en privat leilighet som skulle sjekkes. Det var ingen hjemme, men med loven i hånd tok politiet og Aftenbladet seg likevel inn i boligen. Ikke lenge etter meldte Aftenbladet.no at en av politimennene sa han kunne lukte hasj på utsiden. På tross av den fintfølende nesen ble det ikke funnet narkotika der. Av det Aftenbladet mente var av interesse i leiligheten var fire ukjente tabletter, noe sølvpapir og en vannpipe.

Videre la Aftenbladet ut en rekke bilder på nettet fra det som dessverre ikke viste seg å være et narkoreir. Bilder av ulike sittemøbler, en flatskjerm med eksterne høyttalere og et salongbord. Etter et par timer ble bildene fjernet. Og det er her tittelen «Borgervern» kommer inn i bildet.

Reaksjonene fra borgervernet, leserne, var voldsomme. De mente det var galskap av Aftenbladet å legge ut bilder fra en lett gjenkjennelig leilighet og stemple den som et narkoreir. Aldri har jeg sett så mange lekfolk diskutere pressens Vær Varsom-plakat som i denne saken, og det er interessant. Slike saker pleier vanligvis å ende opp med hva som er farligst av hasj og alkohol, denne saken endte altså i en bred og godt argumentert debatt om pressens etiske kjøreregler.

Aftenbladet innså etter hvert at de hadde gått på en alvorlig smell, og fjernet altså bildene. Men før narkoblodtåken lettet på desken i Nykirkebakken, var det mange som lastet ned bildene fra leiligheten – de sirkulerer nå blant annet på Facebook.

Erkjennelsen av overtrampet skal honoreres, men man kan også spørre seg hva som foregår i hodene til politiledelsen i Gjesdal når de drar med seg pressen inn i en privat leilighet bare på mistanke. I en bygd der ordføreren tidligere i uken ble lamslått da hun fikk vite at det serveres alkohol i private boliger kan imidlertid det meste skje.

Drapstiltalte Helge Ivar Breland Pedersen er det som på stavangersk kalles en jævel. Det som begynte med ruteknusing allerede i 12-årsalderen, som fortsatte med rus og vold, ufattelige mengder rus og vold, endte blant annet med at han i 1995 slo og sparket i hjel sin daværende svigerfar – som kom for å klage på bråk i forbindelse med en fest Pedersen var på. Detaljene fra drapsforløpet er så rystende at det slett ikke egner seg på trykk.

I det kriminelle miljøet er 38-åringen en svært kjent skikkelse, han er fryktet og beryktet, og statsadvokat Tormod Haugnes traff spikeren på hodet da han omtalte Pedersen som konge på den kriminelle haugen. Etter drapet på svigerfaren er han gjentatte ganger dømt for vold, i 2005 fikk han blant annet en streng dom for å ha skamslått samboeren. Hun som siden ble hans kone og ekskone – og som hevder hun så Pedersen drepe Ann Helen Karlsen.

Jeg skal ikke begi meg inn på sosiologiske eller miljømessige årsaker til hvorfor det ble slik, men fastslå at en verre bakgrunn er det vanskelig å ha i forhold til det han er tiltalt for – drap. Da jeg for to uker siden hadde med meg fire studenter i retten var de ikke i tvil om at han er skyldig, enda Pedersen ikke sa et eneste ord i retten den dagen. De så det på øynene hans, sa de.

For Pedersen med sin framtoning, sitt rulleblad, sitt rykte, sine tatoveringer, får ingenting gratis i forhold til skyldspørsmålet. Hadde det vært en tidligere ustraffet, for politiet ukjent mann det er snakk om, hadde det aldri blitt tatt ut tiltale i denne saken. Men Pedersens fortid tynger voldsomt.

Og det er nettopp fortiden, rullebladet, som har vært aktoratets hovedanliggende gjennom hele den fire uker lange bevisførselen. Og slik sett veier nok ekskonas ord mer enn Pedersens. Spørsmålet er om de veier nok. For Pedersen ikke kan dømmes for drap på «Lena» fordi han har gjort mye annet galt.

Det er ikke så lett å forstå at det er lov å stå utenfor rådhuset å røyke, mens det samme er forbudt utenfor Skagen Brygge Hotell eller Bøker og Børst. I alt 15 utesteder får nå beskjed om at de ikke kan ha røykende gjester hengende utenfor inngangen, mens ansatte og folkevalgte kan røyke så mye de vil i inngangsdørene til maktens hus. Også på tinghuset er det satt opp askebeger like ved inngangen, og ved inngangen på baksiden av Klubbgata 1 står der til enhver tid ansatte i blant annet Rogalands Avis, Nav og Veolia og tar seg en blås. Det er neimen ikke lett å forstå at det er lovlig.

Helsesjef Egil Bjørløw er en mann som heldigvis tar jobben sin på alvor, og hans utrettelige kamp mot røykingens skadevirkninger er det ingenting å si på. Med loven i hånd går han til verket med både tommestokk og luftmåler, men selv om redskapene er nøyaktige er dette alt annet enn eksakt vitenskap. Som med alt annet ligger det et visst skjønn til grunn for Bjørløws vurderinger, og det er nettopp Bjørløws skjønn som må vurderes.

Helsesjefen sorterer under rådmannen, som igjen er et redskap for kommunens øverste organ, bystyret. Er det bystyret som har bedt Bjørløw gå så nitid til verks? Neppe, ikke når de selv tillater seg å røyke på sine egne områder, enten det er lov eller ikke. Dette med liv og lære er det aller viktigste for at vi andre skal vise forståelse for de påleggene myndighetene iverksetter. Folks helse er viktigere enn høyden på levegger, men jeg kan ikke huske å ha sett at Bjørløw har sendt brev til politikerne med advarsel om at det er skadelig for dem å røyke utenfor rådhuset.

Begynn der, Bjørløw, så kan det være du møter større forståelse hos byens restaurantbransje og befolkning for øvrig, som uttrykker stor fortvilelse over korstoget. Pia Noreger på Bøker og Børst går så langt at hun kaller det hele overformynderi og vurderer å legge ned hele butikken. Det siste er nok et uttrykk for et øyeblikks affeksjon, men likevel et tankevekkende utsagn.

I ettermiddag sier formannskapet nei til at Hooters får etablere seg i de tidligere lokalene til Nilsen & Wold, samtidig som de sier nei til at N.B. Sørensen får utvide inn i nabobygget. Begrunnelsen er at etableringene er i strid med reglene for skjenkeringen, og slik unngår politikerne å ta debatten om den amerikanske restaurantkjeden med de lettkledde servitrisene. Men jeg er ikke sikker på om de kan begrave Hooters-spøkelset for godt, det lukter nemlig runder i retten i kjølvannet av dette formannskapsmøtet.

Skjenkeringen fikk seg et alvorlig skudd for baugen da Elisabeth Svela og Geir Berentsen i fjor fikk flytte utestedene sine fra Skagenkaien 23 til 8. Lagmannsretten ville slettes ikke forholde seg til Stavanger-politikernes geografiske begrensninger, som kjent ligger både Nilsen & Wold og bygget Arne Joakimsen vil utvide i innenfor. Men i Nilsen & Wold-bygget «mangler» det en skjenkebevilling, og siden sist har også Paparazzi i Tårngalleriet lagt inn årene. Det kan derfor bli vanskelig å hevde at taket til politikerne er truet.

Skjenkeringen er foreldet og står utvilsomt for fall, og jeg tror derfor politikerne uansett før eller siden må ta stilling til Hooters-konseptet. Det kan ende opp med at de må overbevise en dommer om at restauranten krenker innbyggernes krav til bluferdighet. Med tanke på at kjeden har sitt utspring i det erkepietistiske og verdikonservative USA, ser jeg ikke helt hvordan eller hvorfor den må stoppes.

Slik kjeden markedsfører seg er det først og fremst likestillingsloven som utfordres, og det er selvsagt helt uforenlig med våre mindre konservative verdier at Hooters bare godtar kvinnelige servitører. Med litt juridisk bistand er det likevel ikke vanskelig å utforme et konsept som gjør at også Hooters kan drive med sitt uten å bryte norsk lov. I praksis er det jo slik at også her på berget velger de enkelte restauranteierne til syvende og sist selv hvilket kjønn de ansetter i de forskjellige linjene.

SU/SV-politikeren Eirik Faret Sakariassen tok i romjulen til orde for at Stavanger kommune skal boikotte israelske varer. Utspillet satte i gang en voldsom debatt på Siddisland.no, som det alltid gjør når noen begynner å røre i antisemittisk farvann. Anledningen er at det er ett år siden krigen i Gaza, der den israelske hæren gikk til aksjon for å få slutt på den palestinske terrororganisasjonen Hamas’ bombing av sivilbefolkningen i det sørlige Israel.

Det er få om ingen som forsvarer Israels voldsomme angrep på Gaza. Ufattelig mange ble drept eller lemlestet. Et uoffisielt tall er 1387 drepte palestinere, mot 13 israelere. På palestinsk side var det for det meste uskyldige menn, kvinner og barn som ble ofre for de israelske granatene. Uskyldige mennesker som til daglig lever i skvis mellom fundamentalistene i Hamas’ og jerngrepet den israelske krigsmakten holder om den vesle Gaza-stripen.

Sakariassens ubalanserte syn på konflikten er i ferd med å bre om seg her lengst mulig vekk fra Midtøsten. Særlig i SV-kretser, der partileder Kristin Halvorsen startet sin karriere som finansminister med å gå inn for boikott av israelsk frukt. Under og etter Gaza-krigen har mange norske medier brukt Rødt-legen Mads Gilbert som det eneste sannhetsvitnet, Gilberts og kollega Erik Fosses rapporter og meninger ble av mange oppfattet som den objektive sannheten. De to har spilt viktige roller i det stemningsskiftet som de siste årene har ført til at Norge ikke lenger er å betrakte som en fredsmeglernasjon i nettopp Midtøsten.

Sakariassen er snaut 19 år, men allerede en dreven debattant i det politiske landskapet. Han kommer utvilsomt til å bli en markant bystyrepolitiker om ikke altfor lenge, og hadde han representert et annet parti enn SV ville han kanskje allerede gått rundt med stempelet «ordførerspire» i pannen. Engasjementet og talentet er stort, men iallfall i denne saken er vettet større enn forstanden.