I ly av det forferdelige som skjedde 22. juli er det ikke lett å se tilbake på andre store hendelser i Norge i året som er gått. De er vanskelige å få øye på, nærmest umulige å komme på, og framstår i det store og det hele som uvesentlige. Som Birkedal- eller Tyrkia-saken, som når historien om 2011 skal skrives bare vil havne i noen ubetydelige parenteser. 22/7 vil for evig og alltid bli stående som dagen da terroren rammet Norge. Anders Behring Breiviks handlinger, drapene på 77 uskyldige mennesker, er en av de verste massakrene begått av noe enkeltmenneske gjennom alle tider. Den aller verste, hevder enkelte historikere.

Selv om det skjedde for nesten et halvt år siden, er det altfor tidlig å trekke noen bastante konklusjoner av noen som helst art. Jeg skal likevel prøve meg på en av dem, i forhold til den heftige debatten som oppsto nokså umiddelbart når det gjelder mediedekningen. For selv om mange tidlig og sterkt mente at av hensyn til ofrene, overlevende og pårørende burde og bør Breivik knapt omtales i det hele tatt, og iallfall ikke med bilde, er det nettopp den massive omtalen som gjør at også vi som ikke var der får et ørlite innblikk i hvor forferdelig det som skjedde om ettermiddagen den 22. juli var. Ikke minst bildene VG trykket av rekonstruksjonen er med på å gi et glimt av infernoet på Utøya, det samme med bilder og videoer som viser ungdommer på svøm over Tyrifjorden.

Dag etter dag, hver eneste dag siden 22/7 har vi sett bilde av Anders Behring Breivik. Det er de avslørende bildene han selv har lagt ut på nettet, det er bilder fra barndommen, oppveksten og tiden som voksen, og det er bilder som viser ham i politibilen til og fra rettsmøter i Oslo tinghus. Og det er levende bilder en russisk TV-stasjon har tatt opp på video fra ett av rettsmøtene, alle med tilgang på Internett kan dermed se mannen både når han står og sitter inne i rettssalen. Det er ulovlig ifølge referat- og fotoforbudet som ble nedlagt, men er sammen med de «lovlige» bildene etter min mening likevel viktig dokumentasjon i forhold til å holde på oppmerksomheten mot Breivik.

Nettopp oppmerksomhet har vært motargumenter, Breivik skal visst nok nyte den. Dermed løper mediene Breiviks ærend, mener noen. Det gjør selvfølgelig mediene ikke, hva Breivik selv måtte mene om dekningen må aldri få noen betydning. Det som betyr noe er at samfunnet står sammen mot hans ideer og ikke minst gjerninger, mot alt han står for. Bare ved bredest og størst mulig oppmerksomhet kan vi få til det.

Utenrikspolitisk har det vært den såkalte arabiske våren som har gjort sterkest inntrykk. Ikke minst takket være nettopp dokumentasjonen, særlig videodokumentasjonen, og oppmerksomheten. Opptøyene i Kairo, borgerkrigen i Libya og den pågående undertrykkelsen i Syria. Drapene, ødeleggelsene, torturen. Det hele blir vist i detalj på nettsteder som YouTube og er med på å danne den opinionen som må til for å få slutt på de forferdelige forholdene i disse landene.

Takket være Internett får vi også se andre sider enn den først makthaverne vil vi skal se, deretter den opprørerne og de nye makthaverne ønsker. Fra Libya finnes det for eksempel en rekke groteske videoer som viser drap og tortur mot mørkhudede, som blir beskyldt å være Gaddafis leiesoldater – selv om de gjerne var bakere eller rengjøringspersonell. Og vi får se hvordan Gaddafi selv blir tatt livet av, nærmest til siste åndedrag, med slag og spark, uten noen som helst form for lov og orden.

Jeg er redd vi vil få se lignende scener i 2012 i Syria, Jemen og andre land der opprøret er i gang, og der det bare er spørsmål om tid før dagens makthavere vil bli styrtet. Også i Iran har den nye teknologien gjort sitt inntog. Blir 2012 året det blir slutt på det undertrykkende prestestyret?

Det mest absurde utenriks er utvilsomt det som har skjedd i kjølvannet av Nord-Koreas hersker Kim Jong-Ils død. Dødsfallet har gitt oss et sjeldent innblikk i et land der det helst er mytene som gjelder. Vi har sett fugler som sørger og enorme folkemasser som gråter i kor. Noen få videoer har de siste årene også sluppet ut fra dette landet, videoer som viser et brutalt og autoritært militærstyre. Et land der barn lever på gaten, nesten uten klær og sko, som har sniffekluten og opiumspipen som sine kjæreste eiendeler.

Den nye informasjonsteknologien er den største trusselen mot verdens diktatorer og despoter. Når grusomheter dokumenteres blir nye regimer født, dessverre ikke alltid verdens mest demokratiske, dette går hånd i hånd. Og utviklingen vil bare fortsette og fortsette.

Ifølge FN har det aldri vært så få kriger og lite elendighet i verden som det er akkurat nå, det kan være vanskelig å forstå. Men det er fordi vi ikke bedras i like stor grad som før.

Hva mener du? Si din mening under.