Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Siddisland (onsdag 21. desember 2011). Les mer om roperten… Stormarks hevn Den prisbelønte forfatteren, journalisten og redaktøren Kjetil Stormark har fått mye oppmerksomhet den siste tiden, etter at han kom med boken «Da terroren rammet Norge – 189 minutter som rystet verden». Boken er i en usignert NTB-artikkel beskrevet som «den mest helhetlige fortellingen om 22. juli så langt», og det er jo en flott attest å få – ikke minst nå like før jul. Den er til forveksling lik omtalen Kagge forlag også gir boken. Det er særlig for beskrivelsen av Janne Kristiansen, sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Stormark har fått oppmerksomhet. Hans omtale av henne i alt annet enn flatterende vendinger har vekket oppsikt. Mandag slo Stormark til igjen, denne gangen var det tidligere politimester i Rogaland, Olav Sønderland, som fikk gjennomgå: «Måten Olav Sønderland framsto på, gjør at han nærmest er å anse som uegnet til å lede den videre evalueringen.» Stormark kunne fortelle at svært mange politifolk ble provosert over hvordan politiets foreløpige rapport om terrordøgnet 22/7 ble framlagt fredag. Anonyme, selvsagt. Anonymitet synes å være en rød tråd i Stormarks journalistikk. Et lite tilbakeblikk: Om kvelden 27. november 2009 blir daværende sjefredaktør i Dalane Tidende Kjetil Stormark vitne til at redningsmannskaper kjemper for å få opp en bil som har kjørt i Lundeåne i Egersund. Den kvinnelige sjåføren drukner, men redningsmannskapene greier å berge livet til datteren. Stormark går inn i ulykkesområdet og får etter kort tid beskjed av politiet om å flytte seg. Det nekter redaktøren, han står der han vil. Politimesteren i Rogaland bestemmer at det iverksettes etterforskning og saken ender med en bot på 6000 kroner til Stormark. Stormark mener boten er hevn fordi Dalane Tidende i noen uker hadde satt søkelys på politimesterens bonusordning, driften av Rogaland politidistrikt og etatsstyringen innenfor politiet. Han har ikke på noen måte opptrådt klanderverdig, som pressemann hadde han rett til å stå der han sto under redningsaksjonen. Men Stormark nådde aldri gjennom med sitt krav om at saken måtte henlegges. Boten ble stående, Stormark måtte betale for å unngå rettssak. 5. desember i år hevder Stormark at ansatte i Politiets sikkerhetstjeneste (PST) satt på kontorene sine og gråt da de fikk høre at sjefen deres, Janne Kristiansen, fikk fortsette i jobben. I en kronikk i Dagbladet påstår Stormark at få ansatte tør komme med motforestillinger, og at tausheten også preger ledermøtene. Kristiansen evner i det hele tatt ikke å løse oppdraget som PST-sjef i hverdagen. Ikke uventet er det «ansatte» Stormark refererer til. Ingen nevnt, ingen glemt. Så lett og så behagelig. Under ytringsfrihetens fane kan Stormark strø om seg med udokumenterte påstander, han kan slenge ut rykter, videreformidle eller selv finne på dem – i ånden til at de «ansatte» er nødt å være anonyme i forhold til hva den uberegnelige og maktsyke PST-sjefen kan komme til å finne på. Nok et lite tilbakeblikk: I juli og oktober 2002 lager Stormark sammen med en kollega en serie i VG om interne forhold i PST. Som vanlig er det hele basert på anonyme kilder, og VG-ledelsen gikk etter hvert til det skritt å gi Stormark skriveforbud om politi- og etterretningssaker. Det skriveforbudet er som vi har fått med oss ikke lenger gjeldende, Stormark er til de grader tilbake i manesjen. Vi trenger naturligvis folk som utfordrer de politiske myndighetene, politiet og det byråkratisk etablerte maktapparatet. Men vi har ingen bruk for udokumenterte påstander og anonyme kilder som en systematisk journalistisk metode. Hva mener du? Si din mening under.
Vist 1126 ganger. Følges av 2 personer. 
Bra! fra Christian W., Vebjørn S., Frode M. G. og 10 andre
Bra?
Annonse 
0
0
| |||||||||||||||
nyhetsredaktør
Kommentarer
Etter litt betenkningstid, valgte jeg like før jul å sende følgende tilsvar til dette innlegget til Rogalands Avis. Tilsvaret er ikke ennå trykket av RA i papiravisen. Jeg er oppfordret til å legge tilsvaret inn her selv.
Sleivete og udokumentert
Nyhetsredaktør Lars Petter Einarsson hadde onsdag 21. desember på trykk en kommentarartikkel der undertegnede ikke blir levnet mye ære. I et sammensurium av faktaopplysninger, noen direkte feilaktig gjengitt, hevder Einarsson at mine meningsytringer og min yrkesutøvelse drives av private hevnmotiver.
Dersom man legger til grunn at Lars Petter Einarsson har injurierende kraft, er hans udokumenterte beskyldninger både ærekrenkende og injurierende. Dersom det hadde vært snev av sannhet i det han hevder, arbeider jeg i strid med både Vær Varsom-plakatens etiske regelverk og ville ha vært å anse som grovt inhabil. Sannheten er at jeg etter 24 års virke som journalist og redaktør ikke er felt for brudd på Vær Varsom-plakaten, i motsetning til Lars Petter Einarsson.
Jeg stiller meg sterkt undrende til hvordan det forhold at jeg ble anmeldt av en tjenestemann ved Egersund politistasjon (anmeldelsen ble forøvrig utarbeidet først etter at jeg hadde innlevert en muntlig klage mot den aktuelle tjenestemannen), under omstendigheter som jeg opplevde artet seg litt annerledes enn Einarsson beskriver, kan hevdes å ha gitt private motiver for å kritisere politimester Olav Sønderland, som er leder av politiets evalueringsarbeid etter 22. juli. Jeg har ikke noe usnakket med Sønderland. Han var ikke politimester i Rogaland da jeg ble ilagt forelegget våren 2010. Det var det Geir Gudmundsen som var. Jeg har faktisk et meget solid inntrykk av Sønderland fra før. Derfor ble jeg desto større overrasket over politimesterens kommunikasjonsfaglige havari på pressekonferansen fredag 16. desember. Det var jeg heller ikke alene om.
Jeg må også skuffe Einarsson på et annet punkt. Da jeg i en kort periode ikke dekket de hemmelige tjenestene da jeg var journalist i VG, var årsaken at VGs redaktører mente at jeg var inhabil så lenge Stortingets kontrollutvalg for de hemmelige tjenestene (EOS-utvalget) hadde til behandling en klage fra meg på at noen viste en litt for sterk interesse for mine kilder. Einarsson antyder at jeg fikk skriveforbud fordi håndverket mitt ikke holdt mål. Igjen en uriktig, ærekrenkende og injurierende påstand. Da saken i 2003 ble gjenstand for spekulasjoner i Dagbladet, uttalte Bernt Olufsen at jeg ikke hadde fått noe skriveforbud om de hemmelige tjenestene. Enkel journalistisk research ville ha avdekket dette.
Avslutningsvis vil jeg gjerne legge til at mange tjenestemenn og -kvinner i politiet er enige i den kritikken jeg har rettet mot PST-sjef Janne Kristiansen og politimester Olav Sønderland. Mange mener langt sterkere ting enn det jeg har gitt uttrykk for.
Min bok «Da terroren rammet Norge» har stort sett bare åpne kilder. Mer enn 120 dybdeintervjuer danner, sammen med en lang rekke andre kilder, grunnlaget for boken. Men i et så lite land som det Norge er, er det tidvis nødvendig å supplere dette også med lukkede og anonyme kilder. På krevende stoffområder er det ofte (og dessverre) nødvendig for å få fram et usminket bilde. Anonyme kilder skal brukes med varsomhet. Men i viktige saker, der avgjørende forhold ikke kan belyses på annen måte, er det viktig at vi faktisk gjør jobben vår, om enn hvor ubehagelig den måtte føles, i stedet for å være nyttige idioter for maktapparatet.
Når Lars Petter Einarsson neste gang føler for å begå et karakterdrap på trykk, på egne eller andres vegne, vil jeg anbefale å gjøre litt grundigere forarbeid.
Kjetil Stormark