Bidraget er publisert med ropert og har blitt hentet fram på Siddisland (mandag 10. oktober 2011). Les mer om roperten… Rettedalsk «Gjør som Rettedal», er rådet til byens politikere når det gjelder å få fart på boligutbyggingen. Det er direktør Jan Soppeland i Greater Stavanger som kommer med rådet. Det er ingen tvil om at Arne Rettedal fikk det gjort, men jeg velger å tro at rådet fra Soppeland er ment som en metafor. For det går dessverre, eller heldigvis, ikke an å gjøre det som Rettedal gjorde det. Iallfall ikke i det samme tempoet. Arne Rettedal (H) var sivilingeniøren og entreprenøren som ble politiker. I mars 1966 bestemte han som ordfører for den nye storkommunen Stavanger at det skulle bygges en rekke boliger for de første oljeleterne på Slåtthaug. Allerede i juni samme år sto boligene ferdig. Det tok altså ikke mer enn tre-fire måneder fra idé til resultat, og det hadde jo vært fint om det kunne blitt gjort på denne måten også i 2011. Området som ble gjort om til et boligfelt, den dag i dag kalt både Dollarhaugen og Oljeberget, var i familien Smedvigs eie. Skipsreder Torolf Smedvig så gjerne at jordbruksarealet ble omregulert til boligtomter, og den lite byråkratisk anlagte ordføreren sørget for at omreguleringen gikk unna på et par uker. Det gjorde at de amerikanske oljeleterne fra Phillips Petroleum fikk Stavanger som hjemby, i stedet for Bergen, Kristiansand eller Trondheim. Trolig var Rettedals handlekraft og pragmatiske holdning til politiske og byråkratiske prosesser helt avgjørende for den posisjonen Stavanger har fått som oljehovedstad. Det som skjedde blant annet på Slåtthaug våren 1966 er kanskje den viktigste grunnen til at vi bor i den rikeste byen i det rikeste landet. Like raskt kan ikke påtroppende ordfører Christine Sagen Helgø og det nye bystyret handle. Men ikke langt fra Slåtthaug ligger det store arealer som passer utmerket til boligformål. Både på Revheim og i Madlaforen kan et handlekraftig og målrettet bystyre få til en sårt tiltrengt boligutbygging. Store deler av disse områdene er i dag likevel ikke tilgjengelige for allmennheten, de er enten inngjerdet eller de blir brukt til et lite lønnsomt jordbruk. Flere av jordeierne, bønder i området, har allerede inngått avtaler om salg til utbyggere den dagen de får lov å ta de siste potetene opp av jorden. Stavanger er i norsk målestokk en tett bebodd kommune, det er likevel et hav av plass å ta av. De eneste som kan gjøre noe med det er politikerne våre, de som er så bekymret for de stadig høyere og høyere boligprisene. De samme som kappes om å legge begrensninger, de som for eksempel krever minst 500 kvadratmeter store tomter om folk vil bygge en ekstra bolig i hagen. Vi liker å kalle Stavanger for en storby, men utbyggingspolitikken bærer i praksis mer preg av å ha blitt klekket ut i Distrikts-Norge. Arne Rettedals ånd henger nok på mange måter over Stavanger ennå, men akkurat når det kommer til boligbygging framstår vi som en omstendelig, byråkratisk og lite handlekraftig kommune. Hva mener du? Si din mening under.
Vist 495 ganger. Følges av 4 personer.
Annonse 
0
0
| |||||||||||||||
nyhetsredaktør
Kommentarer
Direktør Jan Soppeland i Greater Stavanger kan umulig ha innsikt i demokratiske behandlinger med sitt utspill. Heldigvis er tiden da en ordfører kan utøve en slik makt, på bakgrunn av sitt kjede, over! I dag er det partene i politikken som utøver makt på bakgrunn av demokratiske prosesser i partiene. Rettighetshaverne av “frie” områder må faktisk ta hensyn til befolkningen i sitt nærområde. Vi vil faktisk ikke la oss overkjøre av skipsredere og ordførere!
Det er nok ikke tvil om at Rettedal fikk “oljå” til Stavanger med sitt stunt da han brukte sine amerikanske metoder, metoder som jeg forøvrig er glad vi er kvitt! Men hadde han følgt de vanlige spillereglene, som andre kommuner/regioner gjorde, så hadde vi nok hatt en like stor mulighet for at “oljå” havnet hos oss. Da på en mer demokratisk måte.
Oppi all klaging av mangel på arealer til boligbygging så foregår det en sanering av ca 40 boliger ved Høyebakken i Dusavik. Ja du leste riktig! 40 boliger skal saneres for å tilrettelegge Dusavikbasen til enda mer industri. En mye bedre ide hadde faktisk vært å flytte hele Dusavikbasen, som er offshorerettet, til Risavika og tilrettelagt Dusavik for boligformål. Dette er et grelt eksempel på hvor uforståelig man kan handle.
I stedet skal man altså flytte 40 familier, til gud bedre hvor, for å tilrettelegge for industri i en kommune som formelig skriker etter mer arealer til boligformål. Lurer på om noen har sovet i timen her? Denne masseforflyttningen av familier minner meg om behandlinger som foregår i land jeg helst ikke vil sammenligne meg med! Selvfølgelig skal man tilrettelegge for industri, men er det nødvendig å gjøre det på bekostning av noe man faktisk mangler? Hva med å gjøre begge deler?
Tilbake til Jan Soppeland i Greater Stavanger. Sett deg inn i demokratiske prosesser og glem fortiden der kun makt og penger rådet. Våkn opp, vi lever i et demokrati. De fleste av oss er glad for det!
Et siste hjertesukk! Denne behandlingen av de 40 familiene i Høyebakken, som foregår i all stillhet, er et godt eksempel for mitt standpunkt om å være MOT kommunesammenslåing og for interkommunalt sammarbeid. Nærheten til lokalsamfunnet er totalt fraværende i Høyebakken i Dusavik!
I Randaberg er nærheten til lokalsamfunnet bærebjelken i kommunestrukturen vår!
Den evige debatten.
Norge har fra gamle tider og frem til i dag hatt en spredt bebyggelse og ufremkommelig geografi, og det har skilt oss svært mye dialektmessig og til dels kulturmessig.
Da har det blitt naturlig å sette bystatus-grensene noe lavere enn f.eks i Danmark.
Med bedre infrastruktur og fremkommelighet, så er slike diskusjoner legitime og viktige.
At byene har vokst i sammen er et faktum, men det er delte meninger om det er lurt å slå sammen. Næringspolitisk kan det være smart, men utgiftsmessig vil det bli svært dyrt, og Stavanger ville nok måtte dra det største lasset uansett.Stavanger, Gjesdal, Sola og Randaberg vil nok på sikt bli mere eller mindre en kommune, men da er det mye infrastruktur og Byplanlegging som må løses først, for at samarbeidet skal kunne fungere.
Jeg tror at disse 4 kommunene vil bli en stor bykommune med Stavanger som hovednavn, og inneholde forsteder og bydeler med lokale navn. Noe annet ville være dumt internasjonalt sett.
Vi vil da kunne konkurrere bedre både i nærings og kulturliv.
Størrelse gir også attraktivitet. (hehe)
MEN!
Når kommunalpolitikerne har problemer med mindre trafikk-elle utfordringer i dette området, så tviler jeg på at en slik oppgave lar seg løse på kort til mellomlang sikt (50 år).
I europeisk målestokk er “Byene” Våre å regne som mer eller mindre landsbyer, så diskusjonen er egentlig litt stormannsgal og fantasilekende
Skal slike ideer realiseres så må politikerne være åpne under prosessen, og se hva næringslivets og ev. en kommisjons uttalelse sine konklusjoner.
En dag i ikke så altfor lang fremtid er det slutt på oljen, og over 100 000 arbeidsplasser fil forsvinne. Da må regionen stå samlet for å møte slike utfordringer, og Byplanlegging er et bra steg på veien.
Her må jeg gjenta meg selv!
Jeg har i lengre tid undret meg over om Stavanger kan kalle seg en storby og eller urban sådan.
Når jeg kjører over bybroa så er det ingen høyhus som lager silhuett i solnedgangen, ingen trikk eller t-bane (selv om by-banen blir heftig diskutert.)
Veg-standarden er på linje med en middels østeuropeisk småby.
Når først politikerne gjør noe, så blir det alltid mislykket eller dårlig planlagt! Som for eks. torget, eller motorveien, eller fremtidsperspektivet på vegen utover i Hillevåg, veg og vedlikehold generelt, barnehagesansting, og oppussing av eksisterende.
Her kan jeg ramse opp mye mere, men i kommunen sitter en gjeng byråkrater som noen har såkalt urban design utdannelse……… gutta som skal kunne dette.
Det hadde vert en fordel viss den utdannelsen hadde foregått i Europa ser jeg!
Jeg tror infrastrukturen nå står på trappen av kollaps, da nye prosjekter ikke hjelper. (ref: Tjensvollkrysset)
Jeg tror det bør tas et skippertak og satse på ny med større og bredere veier, motorvei med avkjøring til Stavanger, ikke endestasjon i Stavanger.
Det bør bygges fly-tog fra Stavanger via Forus til Sola fly.
Det burde gå tog/T-bane eller trikk fra Stavanger til UIS og andre plasser det jobber mange mennesker.
Er det vanskelig å flette tog/trikk inn i trafikken, så bygg T-banen 5 meter over bakken som i andre storbyer.
Større hus bygget i høyden, da byen har hav på 3 kanter og det snart ikke er en grønn flekk igjen.
Jeg mener og Stavanger-Sandnes-Randaberg og Sola bør slås sammen, da det ville styrket konkurransefortrinnet med større Østlandsområder og europeisk samarbeid.
Ryfast er et annet kapittel,
Man kunne bygget tunnelen begrenset til Hundvåg til Stavanger, og heller prioritert tunnelløp Mortavika- Arsvågen da flere reiser den veien!
Bygget motorveien forbi mosvangen og over Tjensvollkrysset for å pense trafikken som skal til Haugesund og Bergen utenom byen, så kunne syklene heller fått ny gangbro.
Uten bedre infrastruktur vil næringsliv og utvikling stå på hold til utviklingen sakte beveger seg fremover.
Man trenger ikke en Retterdalsk politikk for å få gjennomført slike ting, bare en gjennomføringskraft fra Næringslivet!
Samtidig kan man uansett bevare Nærheten til lokalsamfunnet som Hiim poengterte!
De samme som kappes om å legge begrensninger, de som for eksempel krever minst 500 kvadratmeter store tomter:
Merkelig LP. For to-tre år siden skrev avisen din også om naive politikere. Men da for nettopp det motsatte. At de TILLOT bygging av nye boliger i disse etablerte strøkene.
Hva skal vi tro?
Den forsto jeg ikke, Berge. Klart avisen skriver om hva politikerne bestemmer seg for, enten det er pluss eller minus 500 kvadratmeter.
Det jeg gjør i dette innlegget er å peke på noen av prosessene, som de virket før og som de virker nå.
Når det gjelder de 40 familiene i Dusavik er de skrevet om en rekke ganger i Rogalands Avis, og mer vil det bli.
Jeg kan forsøke å sette et bedre persektiv på noe av det jeg har nevnt i min kommentar!
Når direktør Jan Soppeland i Greater Stavanger sier “Gjør som Rettedal”. Så viser han fullstendig mangel på innsikt i demokratiske prosesser. Skulle det være en metafor, som Einarsson antyder, viser det fortsatt mangel på innsikt i dagens politiske prosesser. Utbyggningshastigheten i Norge er nå faktisk slik den er. Så sant kommunene, dvs politikerene, ikke begrenser utbyggningshastigheten, som f.eks. i Randaberg, til et gitt antall boliger pr år så er det ofte plass som er et problem.
I Stavanger er det tomteareal som er et problem. Da nytter det ikke å gjøre ting på “Rettedals vis”. Man får ikke større/mer areal fordi om man gjør ting raskere. Hastigheten på utbygninger må gjøres i takt med annen infastruktur som skole, vei, vann, avløp o.l.
En ikke mindre viktig sak er at rettighetshaverne og naboer til områdene som eventuelet skal bygges ut blir godt ivaretatt.
Som en digresjon kan jeg nevne Carl I. Hagens famøse utspill om å lage firefelts motorvei vei fra Kristiansand til Stavanger, på to år. Den gangen glemte han fullstendig de som eier arealene veien skulle bygges på. Her skulle man kjøre flatt, uten hensyn til de som eier arealene veien skulle bygges på. Det er nok ikke på samme måte som Rettedal drev, med hjelp fra en rik skipsreder med store arealer. Men det ligner veldig, dåg uten å spørre rettighetshaverne for arealen som skulle benyttes!
Man må heller ikke bygge ned jordbruksareal for en hver pris. Grønne lunger er en viktig del av et lokalsamfunn. Selv om flere grunneiere/bønder har inngått avtaler med utbyggere så er det faktisk slik at en grunneier forvalter en felles arv. En felles arv til hele lokalbefolkningen. Her er det ikke bare profitt som må styre, det fører gal vei. Derfor har vi politikere, som prøver å forvalte lokale arealer til samfunnets beste, etter beste evne!.
Skulle det være fritt frem for salg av areal, uten hensyn til tidligere nevnte hensyn til infrastruktur så hadde det blitt rene Texas i distriktet, eller “Rettedalsk”, som Einarsson så eminent kaller det!
Takker meg til de demokratiske prosessene som foregår ved utbyggninger! Demokrati i praksis kalles dette.