Gatemagasinet Asfalt har fått en fantastisk mottakelse. Prosjektet er ment å være en hjelpende hånd for rusavhengige og andre vanskeligstilte, ved å selge det på gaten får selgerne halvparten av utsalgsprisen på 50 kroner. Ikke bare er prosjektet blitt et flott tiltak for vanskeligstilte, Gatemagasinet Asfalt er i tillegg blitt et ypperlig redaksjonelt produkt. Lekkert design, gode skribenter og historier, samt en stram og tiltalende redigering gjør at dette er et produkt ansvarlig redaktør Helle Aasand kan være stolt av på mer enn én måte.

Men etter de første berusende og bejublede dagene finnes det flere ubesvarte spørsmål som må bli avklart. Hvordan forholder magasinet og selgerne seg til skattemyndighetene? Hvordan kan kjøperne vite at pengene selgerne tjener ikke går til ting som gjør situasjonen vondt verre? Dette er ikke behagelige spørsmål, verken å stille eller svare på. De er likevel viktige.

I enkelte andre land hadde nok både skattemyndigheter og andre offentlige instanser sett gjennom fingrene på slike problemstillinger, men i det gjennomregulerte samfunnet vi lever er det ikke akseptert at det gjøres unntak for noen. Selv ikke for dem som fra før ligger lavest på den sosiale og økonomiske rangstigen. Rettere sagt: Særlig ikke for dem.

Så vidt jeg har fått med meg er det opp til den enkelte selger å selv avklare sitt forhold til myndighetene. For å unngå ekstra kostnader som arbeidsgiveravgift, feriepenger og andre sosiale kostnader må hver enkelt selger derfor være registrert som enkeltpersonforetak.

Faren for at den enkelte vanskeligstilte ikke har god nok kontroll og struktur på livet sitt til å greie å forholde seg til et rigid og vanskelig regelverk er til stede. Regnskapsførsel, forhåndsskatt og slikt er kompliserte saker for de fleste av oss.