Etter noen magre år, iallfall etter vår feite målestokk, er optimismen og aktiviteten tilbake for fullt i olje- og gassindustrien. Det gir ringvirkninger langt utover den petroleumsbaserte virksomheten, ringvirkninger for leverandørindustrien og ringvirkninger for leverandørene til leverandørindustrien. Det gir ringvirkninger i form av større press enn noen gang på boligmarkedet, etterspørselen etter barnehageplasser øker, Kiwien på hjørnet får flere kunder, julebordsarrangørene gleder seg, SR-Bank blir AS og veiene våre fylles med enda mer trafikk.

Det høres ut som et drømmescenario for ethvert mindre sted i Utkant-Norge, og det er det jo også. Men denne galopperende velstandsutviklingen er også blitt til et lokalt mareritt. Våre politikere stilles overfor et dilemma: Skal vi utvikle oss i takt med petroleumsindustrien, eller skal vi holde igjen med tanke på at det etter sol kommer regn, at heller ikke petroleumstreet vokser inn i himmelen?

Det var fantastisk å se hvordan oppstyret bredte seg utover lørdagsnatten og søndagen. Den dårlige, men uskyldige spøken om at Madcon-gutta så ut som mokkamenn fikk det til å eksplodere i nettmediene – både på nyhetsvariantene og de sosiale. Den ene kommentaren etter den andre datt ut av landets kulturelite, alle var enige om at dette var et eksempel på hverdagsrasisme av verste sort.

Reaksjonene var så like, så ensidige og så fordømmende, at folk flest ikke torte annet enn å være enige. Slik samstemmighet oppstår når kulturelitedyret våkner. Vi så kroppsspråket til Tore Renberg på TV, vi så ølet til Terje Winterstø. Her hadde kultureliten i sin evige søken etter kredibilitet virkelig funnet en rasist de kunne ta. Ikke minst er det viktig å ta folk som markedsfører seg med ordene «fest, biler, damer og børst», slik Lars Erik Blokkhus gjør på Plumbos hjemmesider. Det gjorde nok vondt at en slik bygdetulling hadde blitt årets spellemann.

Et av de mest absurde utslagene av norsk asyl- og flyktningpolitikk er yrkesforbudet for såkalte MUF-ere. I stedet for å jobbe forlanger norske myndigheter at disse menneskene skal gå på sosialen, og ellers ikke gjøre noe samfunnsnyttig. Sosialstønad er den eneste rettigheten de har, de har verken rett til gratis legebehandling eller utdanning. Om de finner en de blir glad i får de iallfall ikke gifte seg.

I går fortalte RA historien om den driftige irakeren Sarwar Reza Hassan som kom til Norge for 12 år siden. Siden den gang har norske myndigheter vurdert det som for farlig at han returnerer til hjemlandet, og i praksis gitt ham en permanent, men midlertidig oppholdstillatelse. I teorien, og i praksis slik forholdene er i Irak nå, kan Hassan bli værende i Norge resten av livet. Men han får altså ikke jobbe.

For oss som liker debatter er de best de som aldri dør. Slik sett er Forus-debatten god. Hvor er egentlig Forus? Jeg liker Hans Inge «Pinnen» Skadbergs definisjon i gårsdagens avis, det er området mellom Statoil og Kvadrat. Rent formelt ligger imidlertid Statoil i Hinna bydel og Kvadrat i Lura bydel, mens jeg mener altså at Forus er området øst for treriksrøysa – der Stavanger, Sandnes og Sola møtes et sted ved Sola Golfklubb. På Forus.

Mitt syn er basert på at jeg er fra Stavanger. Men jeg har også bodd i Sandnes, og da lærte jeg at Forus er Stavanger, Lura går helt til kommunegrensen, altså identisk med bydelsgrensen mellom Hinna og Lura. Det vi må tenke på når vi krangler om dette er hvem vi krangler med. For en sandnesbu ligger altså Ikea på Lura, mens enhver siddis vil hevde møbelgiganten holder til på Forus.

I ly av det forferdelige som skjedde 22. juli er det ikke lett å se tilbake på andre store hendelser i Norge i året som er gått. De er vanskelige å få øye på, nærmest umulige å komme på, og framstår i det store og det hele som uvesentlige. Som Birkedal- eller Tyrkia-saken, som når historien om 2011 skal skrives bare vil havne i noen ubetydelige parenteser. 22/7 vil for evig og alltid bli stående som dagen da terroren rammet Norge. Anders Behring Breiviks handlinger, drapene på 77 uskyldige mennesker, er en av de verste massakrene begått av noe enkeltmenneske gjennom alle tider. Den aller verste, hevder enkelte historikere.

Selv om det skjedde for nesten et halvt år siden, er det altfor tidlig å trekke noen bastante konklusjoner av noen som helst art. Jeg skal likevel prøve meg på en av dem, i forhold til den heftige debatten som oppsto nokså umiddelbart når det gjelder mediedekningen. For selv om mange tidlig og sterkt mente at av hensyn til ofrene, overlevende og pårørende burde og bør Breivik knapt omtales i det hele tatt, og iallfall ikke med bilde, er det nettopp den massive omtalen som gjør at også vi som ikke var der får et ørlite innblikk i hvor forferdelig det som skjedde om ettermiddagen den 22. juli var. Ikke minst bildene VG trykket av rekonstruksjonen er med på å gi et glimt av infernoet på Utøya, det samme med bilder og videoer som viser ungdommer på svøm over Tyrifjorden.

Nordmenn flest er grunnleggende skeptiske til alt som er utenlandsk. Vi har fordommer som få andre, og vi nøler ikke med å la dem komme til uttrykk. Noen ganger er det sikkert med rette, jeg vil for eksempel tro fordommene vi har mot det kongolesiske rettssystemet er tuftet på rasjonell og sunn fornuft. Det er bare å se på omtalen av drapsdømte Moland og French, som hevder de bare var to vanlige turister på motorsykkeltur gjennom jungelen i det borgerkrigsherjede landet.

En avsagd hagle, en pistol, brukte patronhylser og bilder av en smilende Tjostolv Moland som vasker blod av førersetet der sjåføren ble drept, endrer ikke vårt syn på at dette er kjekke gutter som aldri har gjort noe galt. Selv om bevisene som ble lagt fram er mer talende enn vi ser i de fleste norske drapssaker, kan det ikke være tvil om at dette er noe kongolesiske myndigheter har tuklet sammen for å tilfredsstille sitt umettelige behov for bestikkelsespenger.

Den prisbelønte forfatteren, journalisten og redaktøren Kjetil Stormark har fått mye oppmerksomhet den siste tiden, etter at han kom med boken «Da terroren rammet Norge – 189 minutter som rystet verden». Boken er i en usignert NTB-artikkel beskrevet som «den mest helhetlige fortellingen om 22. juli så langt», og det er jo en flott attest å få – ikke minst nå like før jul. Den er til forveksling lik omtalen Kagge forlag også gir boken.

Det er særlig for beskrivelsen av Janne Kristiansen, sjefen for Politiets sikkerhetstjeneste (PST), Stormark har fått oppmerksomhet. Hans omtale av henne i alt annet enn flatterende vendinger har vekket oppsikt. Mandag slo Stormark til igjen, denne gangen var det tidligere politimester i Rogaland, Olav Sønderland, som fikk gjennomgå: «Måten Olav Sønderland framsto på, gjør at han nærmest er å anse som uegnet til å lede den videre evalueringen.» Stormark kunne fortelle at svært mange politifolk ble provosert over hvordan politiets foreløpige rapport om terrordøgnet 22/7 ble framlagt fredag. Anonyme, selvsagt. Anonymitet synes å være en rød tråd i Stormarks journalistikk.

Jeg har aldri sett maken til engasjement som etter at det ble kjent at Mods gjør comeback etter 28 år – på Viking Stadion. Det var vantro og det var jubel, det var latter, det var sang. Mye hånlatter. Det var kultur til folket, og nettopp derfor ble byen på kort tid omtrent delt i to.

I en viss krets er man ekstremt opptatt av ordet kredibilitet, som betyr noe sånt som troverdighet. Etter reaksjonene å dømme ga det liten eller ingen kredibilitet å synes noe om Mods-konserten, tvert imot ga det stor kredibilitet å rakke ned på den, i kretsen av kulturaktører – kultursynsere og kulturutøvere. En mektig krets som ikke minst også består av kulturjournalister og -bloggere. Med spisse penner og spenstige metaforer presenterer de fasiten.

Det var mange og positivt uventede takter da det nyvalgte bystyret i Stavanger mandag skulle diskutere og vedta sitt aller første budsjett. Lite «action», men desto mer ansvarlighet og nøkternhet. Det er stort sett bare i bybanespørsmålet det virker som det står om liv og helse, der hagler fortsatt usaklighetene. Som alle vet vil Stavanger fortsette å eksistere dersom det kommer bybane – også om det ikke blir noe av bybanen. Dette ser ut til å være glemt idet representantene tar plass i bystyresalen.

På andre områder konstaterer jeg at det begynner å gå opp for mange at vi tross alt har det veldig bra her i landet, ikke minst her i byen. Et eksempel på det var representanten Sigurd Viks (H) innlegg der han sa det egentlig ikke er så farlig om vi ikke får bygget alle kunstgrasbanene som er planlagt likevel. For ett av ofrene i et noe strammere budsjett enn tidligere kan bli at ikke alle disse blir realisert. Selv om det faktisk kryr av kunstgrasbaner og ballbinger her i byen, blir det gjerne litt ståhei ut av slikt, ikke minst fra bydelspolitikere som er flinke til å holde oversikt over den geografiske fordelingen.

Kaldt og fint vintervær er miljø- og klimaforkjempernes største fiende. Derfor har det vært to magre år for disse. Både fjorårsvinteren, og året før i særdeleshet, har lagt en demper på den til tider enorme fokuseringen på at den globale oppvarmingen er både menneskeskapt og totaldestruerende. «Hvor blir det av den globale menneskeskapte oppvarmingen?» ble en stående vits da vi vinteren 2009/10 opplevde at snøen lå over 90 dager sammenhengende i mildværsbyen Stavanger.

Den globale oppvarmingen er nok ingen vits. Men det er påtakelig og betegnende hvordan oppmerksomheten stiger og synker i takt med det til enhver tid gjeldende været. I skrivende stund er det flott vintervær i Rogaland, men måneden vi har bak oss er den mildeste november som er registrert. 3. november var det hele 15,3 grader på Våland målestasjon, og gjennomsnittstemperaturen var på over 8 grader. Og nedbørsmengden enorm.

Et godt stykke over hodene på folk flest foregår det en tallkamp på liv eller død for bybanen, Ryfast, lyntoget og andre prosjekter som skal gjøre det unødvendig å ta fly, ferje eller bil når vi i framtiden skal til Oslo, Hjelmeland eller Ganddal. Vi skal slippe å bruke bilen innenfor storbyområdet, men den kan vi bruke om vi vil kjøre til Ryfylke – der et sinnrikt system av tunneler skal føre oss fra Stavanger til Tau på 1, 2, 3. Ferjer og fly og slikt hører som kjent fortiden til.

Politisk er man enten for eller imot bybanen, for eller imot Ryfast, for eller imot lyntog. Skjønt, det skal en del til å være imot disse tingene, det man eventuelt er imot er å bruke så mye penger på dem. Ikke minst fordi det er ingen som vet hva det vil koste. Det eneste vi vet er at det blir langt dyrere enn vi tror, overskridelser blir det alltid.

De mange overfallsvoldtektene i Oslo den siste tiden skal bekjempes ved hjelp av Stavangermodellen. Stavangermodellen er et begrep justisminister Knut Storberget og mange andre politikere strør om seg med, det samme gjør blant annet også Oslo-politiet.

Storberget eller andre forteller aldri hva Stavangermodellen går ut på, men jeg forstår det slik at dette er et flott uttrykk å bruke. Vi husker alle for et par år siden da bølgen av overfallsvoldtekter her i byen var nesten like stor som den som nå skyller over Oslo. Heldigvis har denne bølgen lagt seg på disse kanter.

Mens kommunepolitikerne i regionen slåss for å få nok penger og ressurser til å dekke primærbehov som sykehjem, grunnskole, barnehager og prangende idretts- og kulturinstitusjoner, har fylkeskommunen ansvaret for de litt større tingene. Grunnskolen blir til videregående og sykkelstier blir til motorveier, bybaner og undersjøiske tunneler som skal eliminere naturen slik Gud eller the big bang skapte den.

Denne uken fikk vi en ny fylkesordfører, Janne Johnsen ble den første kvinnelige i Rogaland siden opprettelsen av denne folkevalgte myndigheten i 1975. Før den tid var de fylkeskommunale oppgavene ivaretatt av en miks av staten, fylkesmannen og fylkets kommuner, og det var ingen selvfølge at denne nye folkestyrte etaten skulle bli født og kiles inn. Blant annet var Høyre imot, det er partiet fortsatt. Høyre har programfestet at de vil legge ned fylkeskommunen, men partiet har altså levert den første kvinnelige fylkesordføreren til det som fram til 1919 het Stavanger Amt.

Det har den siste tiden grodd fram et mantra om at det er utestedenes åpningstider, for ikke å si stengetider, som er avgjørende for graden av vold, fyll og fanteri. Ikke overraskende støtter mange fra det vi kan kalle avholdsbevegelsen og Kristelig Folkeparti denne teorien. De støttes igjen av blant annet politiet og rusforsker Hildegunn Sagvaag fra UiS. Det siste er nokså oppsiktsvekkende.

Det er naturligvis verdt å høre på politiet, men det er også verdt å tenke på at politiet har langt mer enn alkoholpolitikk å ta hensyn til. Politiet har for eksempel vaktlister som skal gå opp, og for den nyansatte politistasjonssjefen Odd Tveit Jørgensen vil det beste være å ikke ha et uteliv i Stavanger i det hele tatt – for å sette det på spissen. Og alle som har opplevd Arne Johannessen i Politiets Fellesforbund de 11 siste årene vet at de ansatte der er vel så opptatt av å jobbe mandag til fredag fra ni til fire, som å være til stede der det skjer, når det skjer.

«Gjør som Rettedal», er rådet til byens politikere når det gjelder å få fart på boligutbyggingen. Det er direktør Jan Soppeland i Greater Stavanger som kommer med rådet. Det er ingen tvil om at Arne Rettedal fikk det gjort, men jeg velger å tro at rådet fra Soppeland er ment som en metafor. For det går dessverre, eller heldigvis, ikke an å gjøre det som Rettedal gjorde det. Iallfall ikke i det samme tempoet.

Arne Rettedal (H) var sivilingeniøren og entreprenøren som ble politiker. I mars 1966 bestemte han som ordfører for den nye storkommunen Stavanger at det skulle bygges en rekke boliger for de første oljeleterne på Slåtthaug. Allerede i juni samme år sto boligene ferdig. Det tok altså ikke mer enn tre-fire måneder fra idé til resultat, og det hadde jo vært fint om det kunne blitt gjort på denne måten også i 2011.

I dag brettes Trond Birkedals liv ut over 24 sider i magasinet Plot. Takket være en nøye og mest sannsynlig smart gjennomtenkt mediestrategi, både av Plot og Birkedal selv, er det allerede godt kjent hva hovedvinklingen er: Trond Birkedal er den homofile som var homofob. Trond Birkedal har hatt et bilde av homofile menn med knekk i håndleddet og deltakere i homofile settinger som homoparader på netthinnen.

Den mest interessante debatten i kjølvannet av Birkedal-saken er om det er kulturen i Frp som har fått Birkedal til å ha gjort det han har gjort. Om det han har gjort er et resultat av partiets skrevne regel om å være et parti for folk flest. Om det å være homofil er i strid med dette slagordet. Folk flest er ikke homofile, Birkedal har derfor vurdert sin legning å være i strid med partiets uskrevne regler. Det er iallfall slik jeg leser det.

Det har skapt sterke reaksjoner på den ytterste venstre fløy at Rogalands Avis har stilt spørsmål ved at Rød Ungdom har satt i gang en politisk kampanje rettet mot 12-åringer. Rødts ungdomsorganisasjon har gjennom storstilte kampanjer på blant annet Facebook oppfordret barna våre til å ikke gjøre lekser denne uken, samt å skulke én time i dag, torsdag. Blant annet forsvarte Rødts påtroppende bystyrerepresentant Truls Drageseth Dydland aksjonen i forrige fredags Rogalands Avis, men var i et leserbrev dagen etter opprørt over vinklingen vår.

På flere nettsteder hersker det bred enighet om at vi heller burde trykket pressemeldingen fra Rød Ungdom slik den var, og ikke stilt spørsmål ved om det er rett eller galt å gjøre 12-åringer til aktive brikker i et politisk spill. Men det er altså grunn til å stille seg kritisk til oppfordringer som «Elever ved ungdomsskoler må ta sjansen på at rektor godkjenner det, eller få ugyldig fravær. Men det er det kanskje verdt for å kjempe for leksefri skole?».

Det er lett å la seg forlede til å avvise hele opplegget med Nullen som et tulleprosjekt. Iallfall om vi bare ser på passasjertallene. Seks passasjerer per avgang er jo ikke så mye med tanke på at dette er et prosjekt uten inntekter, betalt av skattebetalernes penger. Legger vi til at disse passasjerene kjører rundt i en diger buss med plass til 40 passasjerer, framstår det hele enda verre.

Men så enkelt kan vi ikke gjøre det. Vi må i det minste drøfte hensikten før vi dømmer prosjektet nord og ned.

Mens det på fylkesnivå er etablert et borgerlig samarbeidsflertall, mellom Høyre, KrF og Frp, har det gått helt i stå i Rogalands to største byer. Samme dag som den alltid smilende og strålende opplagte Janne Johnsen erklærte seg som ny fylkesordfører, med støtte fra Ellen Solheim og Terje Halleland, ble det klart at den til da ukjente konstellasjonen Frp og Ap hadde inngått et samarbeid i Stavanger. Et valgteknisk sådant, som begge parter var snare med å understreke, hvordan nå velgerne skulle vite hva det betyr.

Ikke før sjokket hadde lagt seg i Stavanger kom det meldinger fra Sandnes om at Ap og Frp ikke bare hadde inngått et valgteknisk samarbeid, de hadde også dannet regjering. Stanley Wirak (Ap) og Pål Morten Borgli (Frp) blir henholdsvis ordfører og varaordfører. De velgerne som trodde på prinsippet at det største partiet fikk ordføreren tok altså skammelig feil, og 2011 ble på flere enn én måte det året der politikk ikke lenger er politikk. Politikk handler fra nå av om posisjoner og personer. Det er jo greit å vite til neste gang.

Det går mot fire spennende år i Stavanger bystyre. Forutsigbarheten som har preget politikken «i alle år», noen vil si i 16 år, er borte. Uforutsigbarheten som nå har oppstått har vært etterlyst av mange, tiden vil vise om ønskedrømmen er til det beste når det nye bystyret konstitueres 17. oktober.

En ny vending har lokalpolitikken allerede tatt: Nedsettende personkarakteristikker. Jeg synes ærlig talt ikke noe om måten Ap-topper som Cecilie Bjelland og Odd Kristian Reme har kommentert bruddet med Høyre på. Særlig Bjelland har vært sitert på direkte nedsettende karakteristikker av byens nye ordfører, Christine Sagen Helgø. Hun har kommet med påstander som Helgø er totalt forsvarsløs mot, Reme har fra sin nye sidelinje også deltatt i forsøket på å skape et negativt inntrykk av Helgøs personlighet.

Mens partiene slåss så fillene fyker om posisjoner og makt etter lokalvalgkampen her hjemme, foregår det en helt annen kamp i flere land i Midtøsten og Nord-Afrika. I Egypt er faren for borgerkrig stor i vakuumet etter president Mubaraks fall, og i Syria begår regimet til enehersker Bashar al-Assad overgrep mot sivilbefolkningen som er ute i gatene og demonstrerer for demokrati og frihet. Drap og tortur mot sivilbefolkningen er blitt dagligdags.

Den mest omtalte konflikten i dette området foregår i Libya. Etter at opprøret mot Muammar al-Gaddafi startet 17. februar i år har rundt 50.000 mennesker blitt drept. Konflikten har blitt bredt omtalt i vestlige medier, dessverre har omtalen vært svært ensidig. Det 42 år gamle regimet til Gaddafi skapte et samfunn preget av frykt. Grusomhetene den 69 år gamle obersten har begått mot opposisjonelle synes ikke å ha noen grenser, men det er først det siste halve året de er blitt grundig omtalt og kjent.