Onsdag ble dobbeltsporet mellom Stavanger og Sandnes kåret til «Årets anlegg», og jeg var sikker på at det var selve utformingen av sporet, skinnegangen, perrongene, overgangene, turveiene og stasjonene som måtte ligge til grunn for kåringen. Det fikk jeg helt rett i. Prisen har ingenting med funksjonaliteten eller regulariteten å gjøre, i tilfelle ville jo det hele vært en stor vits. Hele dobbeltsporet er blitt en vits. Det er sjeldnere at togene er i rute enn at de ikke er det.

Det er flott med sysselsetting, og byggingen av dobbeltsporet til to milliarder kroner har gjort at den lokale anleggsbransjen har kommet igjennom finanskrisen langt bedre enn den ellers ville gjort. Og de har gjort en kjempejobb, anleggsarbeiderne. Det ser vakkert ut, men det fungerer altså ikke.

Det er en klassisk interessekonflikt som er under oppseiling ute på Vardeneset. Samfunnets behov for omsorgsboliger til trengende, denne gangen rusbefengte, satt opp mot naboers ønske om å bevare idyllen som den er. De samme naboene er ganske sikkert enige om det generelle behovet for slike kommunale rusboliger, men vil altså ikke ha dem i deres eget nabolag. Hvem vil vel det?

I et 15 punkter langt klageskrift til Stavanger kommune skriver beboere i området at de blant annet frykter økt omsetning og lettere tilgjengelighet av narkotika i nabolaget, og økt fare for smittsomme sykdommer i forbindelse med sprøytespisser og annet brukerutstyr. I det hele tatt bærer brevet preg av stor frykt for kommunens planer, og i helgen skrev over 300 personer under på et opprop mot rusboligene.

I dagens avis forteller vi om 22 år gamle Paul Arne Henriksen som ikke fikk være med i selvbyggerlotteriet på Søra Bråde fordi han eier en hytte i Lyngdal. Du trenger verken være vanskeligstilt eller ung for å bli selvbygger i Stavanger, men å ha hytte, arvet eller belånt, er fy.

Det sier seg selv at det må ligge en rekke kriterier til grunn for å være kvalifisert til å være med i lotteriet, men det må også være plass til sunn-fornuft-prinsippet. Så vidt jeg vet har Henriksen lånt pengene til hytta si, det har han råd til fordi han fortsatt bor hjemme hos foreldrene – det er altså ikke snakk om noen nettoformue. Hadde han derimot vært søkkrik og kjøpt seg en diger båt, en dyr bil eller til og med eid et eget helikopter, for å sette det veldig på spissen, hadde han vært kvalifisert.

Retten valgte å sette troverdigheten til ekskona foran mangelen på lik, tilståelse eller motiv. Uten noen av de tre elementene til stede skapte Stavanger tingrett rettshistorie i går, og Helge Ivar Breland Pedersen er den første personen i Norge som er dømt uten tilståelse eller noen form for fysiske bevis. Det kan han først og fremst takke sin kriminelle fortid for.

Selv om ingen kan dømmes mer enn én gang for hva de tidligere har gjort, blir en rekke av Pedersens tidligere bravader nærmest presentert som indisier for at han har drept moren til sitt yngste barn. Ikke minst dveles det ved det brutale drapet på Pedersens svigerfar i 1995, som bevis for hva han er i stand til å gjøre. Det var noen knallharde domspremisser tingretten presenterte for Pedersen, han er rett og slett stemplet som en uhelbredelig volds- og drapsmann. Det står litt i kontrast til at Pedersen gråt da han nok en gang ble minnet om drapet på svigerfaren under gårsdagens domsavsigelse, for første gang fikk vi se den store og sterke mannen felle noen tårer.

Den siste tiden har det vært mye oppmerksomhet rundt Internasjonalt Hus. Bystyret har redusert støtten med én million kroner, og det har naturligvis fått ansatte og brukere til å reagere. Debatten og engasjementet har vært stort, og mediedekningen tilsvarende. Det er som med alt annet flere sider også ved denne saken, og det er nettopp medienes oppgave å bringe dem til torgs. Rogalands Avis har valgt å følge saken tett, for eksempel ved i dag å trykke bilde fra gårsdagens demonstrasjon på Arneageren.

Tirsdag fikk vi imidlertid krass kritikk fra SV for at vi skrev om SV-medlemmet Mohamad Jaman som mener integreringsarbeidet ved Internasjonalt Hus er for dårlig. Slik kritikk må vi tåle, men kritikken trenger både imøtegås og utdypes: Det viste seg i etterkant at Jaman har havnet i unåde hos det lokale partilaget, og leder Hedgar Hugaas synes å ha fått det for seg at vi på et eller annet vis har gått i ledtog med Jaman. På en Facebook-side skriver Hugaas at saken med Jaman er «spekulativ» – og bare handler om at «Rogalands Avis skal selge flere aviser».

Jeg var der ikke selv, men etter deler av medieomtalen å dømme, handlet mye av helgens årsmøte i Rogaland Frp helst om kampen mot utlendinger. Og det er særlig mulla Krekar som er blitt partiets skyteskive. Der venstresiden har sitt Israel å fordømme, har Frp den irakiske kurderen som sitt hovedanliggende.

Slik sett framstår Frp mer og mer som en Facebook-gruppe enn et politisk parti. Selv om de færreste vet hva saken til Krekar egentlig handler om, er det likevel hundrevis av grupper på Facebook som ønsker Krekar dit pepperen gror. Det finnes også grupper på Facebook som ikke ønsker at alle utlendinger skal få gratis legetjenester her i landet, også denne ideen har Frp snappet opp.

Torsdag kveld inviterte politiet i Gjesdal Aftenbladet med på narkorazzia på Ålgård. Det var en privat leilighet som skulle sjekkes. Det var ingen hjemme, men med loven i hånd tok politiet og Aftenbladet seg likevel inn i boligen. Ikke lenge etter meldte Aftenbladet.no at en av politimennene sa han kunne lukte hasj på utsiden. På tross av den fintfølende nesen ble det ikke funnet narkotika der. Av det Aftenbladet mente var av interesse i leiligheten var fire ukjente tabletter, noe sølvpapir og en vannpipe.

Videre la Aftenbladet ut en rekke bilder på nettet fra det som dessverre ikke viste seg å være et narkoreir. Bilder av ulike sittemøbler, en flatskjerm med eksterne høyttalere og et salongbord. Etter et par timer ble bildene fjernet. Og det er her tittelen «Borgervern» kommer inn i bildet.

Drapstiltalte Helge Ivar Breland Pedersen er det som på stavangersk kalles en jævel. Det som begynte med ruteknusing allerede i 12-årsalderen, som fortsatte med rus og vold, ufattelige mengder rus og vold, endte blant annet med at han i 1995 slo og sparket i hjel sin daværende svigerfar – som kom for å klage på bråk i forbindelse med en fest Pedersen var på. Detaljene fra drapsforløpet er så rystende at det slett ikke egner seg på trykk.

I det kriminelle miljøet er 38-åringen en svært kjent skikkelse, han er fryktet og beryktet, og statsadvokat Tormod Haugnes traff spikeren på hodet da han omtalte Pedersen som konge på den kriminelle haugen. Etter drapet på svigerfaren er han gjentatte ganger dømt for vold, i 2005 fikk han blant annet en streng dom for å ha skamslått samboeren. Hun som siden ble hans kone og ekskone – og som hevder hun så Pedersen drepe Ann Helen Karlsen.

Det er ikke så lett å forstå at det er lov å stå utenfor rådhuset å røyke, mens det samme er forbudt utenfor Skagen Brygge Hotell eller Bøker og Børst. I alt 15 utesteder får nå beskjed om at de ikke kan ha røykende gjester hengende utenfor inngangen, mens ansatte og folkevalgte kan røyke så mye de vil i inngangsdørene til maktens hus. Også på tinghuset er det satt opp askebeger like ved inngangen, og ved inngangen på baksiden av Klubbgata 1 står der til enhver tid ansatte i blant annet Rogalands Avis, Nav og Veolia og tar seg en blås. Det er neimen ikke lett å forstå at det er lovlig.

Helsesjef Egil Bjørløw er en mann som heldigvis tar jobben sin på alvor, og hans utrettelige kamp mot røykingens skadevirkninger er det ingenting å si på. Med loven i hånd går han til verket med både tommestokk og luftmåler, men selv om redskapene er nøyaktige er dette alt annet enn eksakt vitenskap. Som med alt annet ligger det et visst skjønn til grunn for Bjørløws vurderinger, og det er nettopp Bjørløws skjønn som må vurderes.

I ettermiddag sier formannskapet nei til at Hooters får etablere seg i de tidligere lokalene til Nilsen & Wold, samtidig som de sier nei til at N.B. Sørensen får utvide inn i nabobygget. Begrunnelsen er at etableringene er i strid med reglene for skjenkeringen, og slik unngår politikerne å ta debatten om den amerikanske restaurantkjeden med de lettkledde servitrisene. Men jeg er ikke sikker på om de kan begrave Hooters-spøkelset for godt, det lukter nemlig runder i retten i kjølvannet av dette formannskapsmøtet.

Skjenkeringen fikk seg et alvorlig skudd for baugen da Elisabeth Svela og Geir Berentsen i fjor fikk flytte utestedene sine fra Skagenkaien 23 til 8. Lagmannsretten ville slettes ikke forholde seg til Stavanger-politikernes geografiske begrensninger, som kjent ligger både Nilsen & Wold og bygget Arne Joakimsen vil utvide i innenfor. Men i Nilsen & Wold-bygget «mangler» det en skjenkebevilling, og siden sist har også Paparazzi i Tårngalleriet lagt inn årene. Det kan derfor bli vanskelig å hevde at taket til politikerne er truet.

SU/SV-politikeren Eirik Faret Sakariassen tok i romjulen til orde for at Stavanger kommune skal boikotte israelske varer. Utspillet satte i gang en voldsom debatt på Siddisland.no, som det alltid gjør når noen begynner å røre i antisemittisk farvann. Anledningen er at det er ett år siden krigen i Gaza, der den israelske hæren gikk til aksjon for å få slutt på den palestinske terrororganisasjonen Hamas’ bombing av sivilbefolkningen i det sørlige Israel.

Det er få om ingen som forsvarer Israels voldsomme angrep på Gaza. Ufattelig mange ble drept eller lemlestet. Et uoffisielt tall er 1387 drepte palestinere, mot 13 israelere. På palestinsk side var det for det meste uskyldige menn, kvinner og barn som ble ofre for de israelske granatene. Uskyldige mennesker som til daglig lever i skvis mellom fundamentalistene i Hamas’ og jerngrepet den israelske krigsmakten holder om den vesle Gaza-stripen.

Allerede under den første dagen av den såkalte Ann Helen-saken ble det drama i retten, da spørsmålet om drapstiltalte Helge Ivar Breland Pedersen skal få være til stede når aktoratets to hovedvitner forklarer seg ble behandlet. Både tiltaltes ekskone og en tidligere samboer er livredde for Pedersen, og vi har allerede etter innledningsforedragene til statsadvokat Tormod Haugnes og Pedersens forsvarer Arvid Sjødin fått et innblikk i hvilket belastet miljø mange av aktørene befinner seg i. Stikkord er vold, rus og psykiatri.

Pedersen er selv tidligere dømt for å ha slått i hjel sin egen svigerfar, og tiltalepunktene om vold og drapsforsøk mot ekskona, og voldtekter av ekssamboeren, er ikke hyggelig lesning. I retten tok Pedersen ordet og sa at han ønsket å se de to kvinnene i øynene når de forklarer seg. Begge lever på såkalt vitnebeskyttelsesprogram, begge kvinnene vil bli fulgt av en egen polititjenestemann når de møter i retten.

De aller fleste er optimister igjen. Etter annus horribilis 2009, som egentlig begynte tidlig i 2008, også kalt finanskrisen, ser det ut som om 2010 skal bli året der det meste blir normalt igjen. Særlig her i distriktet. Arbeidsledigheten er bare i overkant av rekordlave to prosent, bedriftene i den livsviktige petroleums- og leverandørindustrien har kommet gjennom krisen uten altfor mange banesår, og i mange andre bransjer leser vi om optimisme og framtidshåp. Julehandelen er ofte et mål på rikets tilstand og har vært på nivå med de aller beste årene, folk flest har like mye å rutte med nå som tidligere. Enkelte bransjer sliter ennå, men slik vil det alltid være. Endringsvillighet og tilpasningsdyktighet er nøkkelord.

Mens privatpersoner og det private næringsliv altså ser ut til å ha kommet seg gjennom den tøffe avslutningen av 00-tallet på en langt greiere måte enn mange spådde, er de svarte skyene i den offentlige sektoren ennå til stede. Det ble aldri satt på noen bremser verken i kommunen eller fylkeskommunen, og det kan være grunn til å frykte noen reale økonomiske smeller i årene framover. Mens den private sektor setter tæring etter næring og småbremser litt i svingene når det er glatt, ser ikke det offentlige ut til å besitte den samme egenskapen. Bare neste år skal det investeres i flere svømmehaller og idrettsanlegg, det skal betales ekstraregninger for manglende brøyteberedskap, i Sørmarka venter det en tosifret millionekstraregning, og skatteinntektene kommer til å svikte med over 100 millioner kroner. Og fylkeskommunen skal drive sin virksomhet ved hjelp av lån. Konserthuset til over to milliarder kroner skal ferdigstilles, og iallfall ikke lokalt ser det ut til å være politisk vilje til å bremse opp på den vanvittige Ryfast-utbyggingen. Jeg frykter 2010 kan ende som en alvorlig blåmandag.

Mens utviklingen i Avis-Norge har vært at de lokale avisene holder stand, med de såkalt superlokale som oppslagsvinnere år etter år, tar Aftenbladet et uventet grep når vi bikker 2010. De skal satse mer på utenriksstoff. I en massiv kampanje på både redaksjonell plass og via egenannonser, har de fortalt oss at fra nyttår blir det utvidet dekning av det som skjer ute i den store verden.

Det er slik at artikler avisene lager om egen virksomhet er unntatt de vanlige presseetiske normene, vi produserer jo ikke negative oppslag om oss selv. De journalistiske antennene skrus av, og derfor er det en rekke kritiske spørsmål Aftenbladet ikke har stilt i denne kampanjen. Det mest nærliggende spørsmålet er om dette vil gå ut over den lokale dekningen, men spørsmålet viser seg unødvendig. For da Rogalands Avis spurte sjefredaktør Tom Hetland om dette i gårsdagens avis, understreket han at økt utenrikssatsing ikke ville gå ut over den lokale dekningen.

Til Stavanger å være kom det uhorvelige mengder snø i helgen. Mesteparten av nedbøren var tung og våt, deretter ble det kaldere – de siste centimeterne kom som pudder. Den våte delen av snøen ble raskt til en islagt såle, ideell for skigåing og akeaktiviteter. Men verst mulig med tanke på framkommelighet, både for firhjulte og tobeinte.

Spørsmålet er hva vi skal si til brøyteberedskapen. Søndag var det mildt sagt kaos i byens gater, og i går var det også ille. I helgen var det vanskeligere å få tak i taxi enn å vinne i lotto, å treffe på en buss var nettopp som å vinne i lotto.

Det var ikke mange arrangementene jeg fikk oppleve såkalt live i 2008, de fleste ble fulgt gjennom mediene. Ikke minst rapporterte Aftenbladet så detaljert at nysgjerrigheten sjelden vant over de vanlige syslene. Men jeg var både på åpningen i Sandnes og skieventyret i Sauda. Fantastiske arrangementer begge, det sistnevnte ble dessverre ødelagt av været. Med null grader og sludd er det ikke så lett å konsentrere seg om annet enn å holde varmen.

Onsdag så jeg Hans Eirik Voktors dokumentarfilm om Stavanger2008, «Åpen port». Sammen med store deler av byens kulturelite, journalister og politikere, koste jeg meg stort i en times tid. Dette var et godt sammendrag av alle arrangementene. Riktig nok manglet Morten Abels «Tore Tang», for øvrig kjente jeg igjen svært mange hendelser fra mediene. Og som det også så ut fra kinosalen, de fleste arrangementene var nok kjekkere for deltakerne enn tilskuerne.

I Den norske kirke finnes det en utskuddsgruppe der noen prester har dannet en forening som heter Carissimi, som er latin og betyr «elskede». Vi kjenner ordet igjen fra Bibelen, der blant annet kjærlighetens apostel bruker det en rekke ganger i sitt første brev. Men prestene i dagens Carissimi er så visst ikke kjærlige, tvert imot står de for et menneskesyn uten respekt for sin neste. De har blant annet et forkvaklet syn på homofili, som de anser for en sykdom Gud, uvisst av hvilken grunn, har straffet dem med. Carissimi har påtatt seg oppgaven med å effektuere straffen, blant annet ved å gi homofile yrkesforbud i Den norske kirke.

I alt 19 lokale prester har skrevet under et opprop der de nekter å forholde seg til vår nye biskop Erling J. Pettersen, fordi Pettersen godtar homofile som medmennesker på lik linje med alle andre. Det hele høres utrolig ut, men dette er altså sant. I går var fire lokale Carissimi-representanter på Pettersens kontor i Laugmannsgata for å snakke ham til fornuft. Men det er Pettersen som står for fornuften i denne saken, Carissimi framstår som en ytterliggående sekt bestående av fundamentalister som lever sitt liv langt utenfor den sivilisasjonen vi andre er en del av.

Det ble mye latter og litt vas, men med en alvorlig undertone, da bystyret blant annet diskuterte manglende utstyr og navnet på Sørmarka Arena, den nye skøytehallen. Det siste først, navnet: Jone Andersen (Ap) og Per Inge Torkelsen (V) har selvsagt helt rett i at det ikke er noen fra Stavanger som sier Sørmarka. De fleste av oss sier Sørmarkå, mens noen få i besteforeldregenerasjonen sier Sørmarken. Og mens det er strenge føringer fra departementshold når det gjelder gatenavn og geografiske navn, står bystyret fritt i å velge passende navn til en institusjon som den nye skøytehallen. Også i medeierkommunene Sandnes, Sola og Randaberg er det langt mellom «marka»-folk.

Det var via en nettavstemning i Aftenbladet navnet ble til. Og styreleder Per A. Thorbjørnsen (V) forsvarte navnevalget med at det er «folket som har valgt det». Mon det tro? Så vidt jeg kan se av avstemmingen var ikke «Sørmarkå Arena» et alternativ å stemme på, heller ikke «Sørmarkåhallen», å skylde på byens innbyggere er ikke annet enn å fraskrive seg ansvar. Å verne om lokal språkkultur og -koloritt er også en viktig del av det politiske ansvarsområdet.
Nåvel, hallen blir sikkert riktig så flott, og Thorbjørnsen og de andre som står bak har gjort et solid stykke arbeid for å få til dette. Men de har altså glemt å kalkulere inn ting som tidtakeranlegg og isprepareringsmaskin i budsjettene sine. Ekstraregningen kan komme på over 20 millioner kroner, penger som må hentes inn i en periode som nettopp Thorbjørnsen i bystyret beskrev som «festen er over».

Det skal bli vanskeligere å være tigger i Stavanger. Politiet varsler at de er beredt å ta hittil sovende virkemidler nedfelt i politivedtektene i bruk. Virkemidler som gjør at hvem som helst ikke kan stille seg opp hvor som helst med koppen foran seg. Så spørs det om befolkningen og de forskjellige politiske og organisatoriske aktørene ønsker en slik innstramming av politivedtektene. Jeg tror det, men det sitter nok langt inne å innrømme det.

Et eksempel er leder av Stavanger Sentrum AS, Stas, Karl-Jan Søyland, som var svært forsiktig i gårsdagens avis. Jeg vil tro de fleste av medlemmene hans i realiteten ønsker tiggerne dit pepperen gror, mens Søyland svarer med floskler som «mangfold» og «frykten for en ren by». Søyland bruker ord og vendinger som vanligvis brukes i det vi kan kalle for innvandrersaker, og det er nettopp det tiggersaken er. Dette handler enkelt og greit om tilreisende sigøynere fra Romania.

Arbeiderpartifolk i nesten hele Rogaland er rasende etter at KrF har skiftet side i fylkespolitikken. En kommunepolitiker i Randaberg skriver på sin Facebook-side at «KrFs fylkesgruppe har Judas som forbilde», og fylkesordfører Tom Tvedt, også fra Randaberg, har de siste dagene sett ut som han selger kjøttvarer uten å få betaling.

Jeg skriver «nesten» i avsnittet over, for på Bryne jubler også det lokale Ap-laget. De nye budsjettkameratene Høyre, KrF og Frp har nemlig lovet at den nye videregående skolen der ute skal være ferdig bygd allerede i 2014. Og det å få noe til seg selv er langt viktigere enn moderpartiets ve og vel. Politikk handler som kjent ikke lenger om vedtak basert på prinsipper og ideologi, men iallfall på det lokale planet helst om nettopp lokalisering og tilgang til offentlige bankkontoer.

Klokken 05.11 mandag 16. november gikk det første toget mellom Stavanger og Sandnes på år og dag. Nå skal det gå tog mellom de to byene fire ganger i timen, mot tidligere to. Hvor alle passasjerene til denne doblingen av kapasiteten skal komme fra sies det ingenting om.

Det tar nå 15 minutter å toge mellom de to byene. Det er styggfort i forhold til alle andre reisemåter, men tidligere var reisetiden på enkeltsporet offisielt nede i 13 minutter. I praksis tok det 12. Det er flere stoppesteder som er årsaken til at det nå går litt senere.