Det brygger opp til tumulter, i verste fall gateslag, når «Stopp islamiseringen av Norge» (Sian) og «Norwegian Defence League» (NDL) skal demonstrere mot regjeringens grunnlovsforslag om å sidestille kristendom med islam i Stavanger. Siam har vært her før, da markerte motdemonstrantene sin avsky mot organisasjonens holdninger ved å snu ryggen til – jeg frykter en helt annen form for motdemonstrasjon denne gangen.

Når de opprørske, venstreradikale ungdommene i Blitz ankommer lørdag 26. mai, vet vi at faren for fysiske konfrontasjoner stiger. Organisasjonen er ikke kjent for å bruke parlamentarisme som virkemiddel. For selv om Blitz’ parole om å «bekjempe kapitalisme, sexisme, heterosexisme, rasisme og annet faenskap» er edel nok, vet vi av erfaring at mange av dem som sokner til organisasjonen oppfører seg som det vi på stavangersk kaller for pøbel.

De liker å kalle seg et liberalt parti, Høyre. Derfor henger det ikke på greip at de i helgen gikk inn for å forby tigging. Partiet mener det ikke skal være lov å spørre forbipasserende om noen kroner til mat, eller å dra fram trekkspillet og hatten. Jo, forresten, gatemusikanter er visst ikke noe problem for Høyre. Det er bare de som tigger uten musikk til arbeidet som skal tas.

Dette vil i første rekke ramme de mange rumenerne som tigger her i landet. Fattige og stakkarslige folk som sitter rundt omkring på hjørnene med en utstrakt hånd og en kopp å samle mynter i. I Oslo er det i tillegg mange narkomane som tigger, jeg vet ikke hva som er verst. Eller hvordan disse menneskene nå skal skaffe seg penger. Kanskje Høyre tror et forbud fører til at de heller velger å bli ingeniører, advokater eller journalister når tiggeryrket dør ut?

Mens mange diskuterer om Anders Behring Breivik er gal eller ikke, drøfter det irriterende smilet og kommenterer de strøkne dressene, er det få som snakker om det faktum at mannen framstår som lynende intelligent, belest og kunnskapsrik. Hadde han ikke hatt disse egenskapene kunne han ikke ha utført det han har gjort. Det er på grunn av disse egenskapene han er så farlig. Det er derfor vi burde fått bort filteret, sensuren, det er derfor vi burde fått vite alt.

Anders Behring Breivik er ingen lunatic som har fått en plutselig tanke om at noe må gjøres. Han er ikke som disse massemorderne vi leser om i USA som har fått en innskytelse om å gå amok med et automatvåpen på en skole eller i et nabolag. Som har drept for fote på grunn av en bagatell eller en misforståelse.

Samtidig som det sensureres over en lav sko fra 22/7-rettssaken, har enkelte medier fått tak i leppelesere. Og kroppstolkere. Slik at vi skal få vite hva Anders Behring Breivik hvisket til sine forsvarere etter at han hadde grått en skvett. Vi skal få vite hva nervøse smil, direkte blikk, mangel på smil og unnvikende blikk betyr.

Disse leppeleserne og kroppstolkerne understreker overfor mediene som har leid dem inn at de ikke er sikre på sine tolkninger, men at Breivik mest sannsynlig kommer med sine nervøse smil fordi han er nervøs.

Det er etablert en sannhet at hordene av afrikanske prostituerte i Stavangers gater og smug skyldes utspekulerte bakmenn. Dette blir trukket fram som grunnen til at det kryr av dem nede i lysløypa. Ofte omtalt som kyniske, får disse bakmennene skylden for at sentrum til tider framstår som et digert utendørs horehus.

Hvem er så disse bakmennene, hvor er de og hvordan organiserer de dette? Min påstand er at de ikke finnes. RA har flere ganger de siste årene intervjuet afrikanske prostituerte. Alle intervjuene har vært gjort anonymt, uten bruk av navn, og med såkalt anonymiserte bilder, det har ikke vært noe ved artiklene som gjør at noen kan kjenne dem igjen. Det er altså ingen grunn til å tro at disse kvinnene i frykt for de påståtte bakmennene har latt være å fortelle om dem. Tvert imot har de fortalt at de er her fordi de kan tjene penger til seg selv og familiene sine. Ofte har de barn eller lutfattige foreldre i hjemlandet de sender penger til.

Jeg kan skryte på meg å ha vært på samtlige bystyremøter i Stavanger siden høsten 2008, da RA startet opp med liveoverføring på Internett. Før det var jeg på samtlige bystyremøter i Sandnes fra høsten 2005 til februar 2008, så jeg kjenner en del til sjargongen og retorikken som brukes på slike arenaer. Den er til tider svært underholdende, til tider dørgende kjedelig. «Hva snakker de egentlig om nå?» har jeg mange ganger spurt meg selv. Da har gjerne klokken blitt mye og innleggene mange, ikke minst dukker spørsmålet opp når det hele bærer mer preg av høytlesning enn politisk debatt.

Det gjelder sjelden når Bjarne Kvadsheim (Sp) er på talerstolen. Også han bruker jukselapp, men han virker å ha øvd hjemme foran speilet før møtene begynner. Han er flink muntlig, særlig har han mange gode svar på replikker etter innleggene sine. Han ligger helt der oppe når det gjelder å høste latter, han er definitivt en god politisk taler. I tillegg utgjør han hele Senterpartiets bystyregruppe, så han er det vi kaller tittgjengt.

I disse dager holder mange av våre 14-15-åringer og deres foreldre på med de siste forberedelsene til konfirmasjon i april og mai. Det er en tid i familiens tegn, en viktig tid, og en kjekk tid. Det har det vært etter at den rituelle handlingen ble frivillig for 100 år siden, i 1912 ble alle straffebestemmelsene rundt ordningen opphevet. Åtte år senere ble også løfteavleggelsen utelatt, i dag er konfirmasjonen en ren velsignelseshandling. Det er også slutt på at konfirmantene på den store dagen må gjennom en krevende utspørring, eller som det nå heter: «I Den norske kirke understrekes at det er Gud som bekrefter sine løfter. Konfirmanten ses mer som objekt enn som subjekt i konfirmasjonsgudstjenesten.»

Det er mange konfirmanter som ikke legger skjul på at konfirmasjonen er en gyllen anledning til å få masse penger inn på kontoen. For selv om de fleste konfirmerer seg i regi av Den norske kirke, statskirken, er det ingen tvil om at gave- og pengeritualet for noen er enda viktigere enn den kirkelige handlingen. En bekreftelse på dette er at stadig flere velger såkalt borgerlig konfirmasjon, 17–18 prosent velger det jeg kaller å kvasikonfirmere seg i regi av Human-Etisk Forbund. Konfirmasjonsdagen er likevel, uansett motiv eller tro, en stor dag i familien. Som samles og feirer ungdommen som i hvert fall begynner å bli voksen.

Bystyrenestor Olav T. Laake (Ap) rettet klokken 18.05 mandag en harmdirrende pekefinger mot de av kollegaene som benytter bystyremøtene til å legge ut meldinger på sosiale medier som Facebook og Twitter. 2 timer og 10 minutter senere slentret han ut og hentet mat mens partikollega Hilde Karlsen sto på talerstolen. I mellomtiden hadde for eksempel Eirik Faret Sakariassen (SV) skrevet «Til tross for Twitter-kritikk vil jeg tvitre også fra dette bystyret» og Tina Bru (H) hadde skrevet «Ja til tvitring fra #svgbystyre» med så mange utropstegn bak at det ikke var plass til flere.

Mange vil være enig med Laake i at det er en uting å sitte og hakke på en datamaskin under debattene i bystyret, og særlig nyttige er disse Twitter-meldingene uansett ikke. Suzanne Nedrum (H) skriver for eksempel at «Forbud mot de fleste ting som er gøy. Ikke får vi klappe, ha høretelefoner, ei redde fuglene.», mens Sofie Braut Bache (V) et stykke ut i møtet kommer med «Litt sent i gang. Men eg kan og tvittre og følge med! Debatten går om tursti på Boganes!».

Den ene politikerskandalen etter den andre skylder inn over oss. Fjoråret ga oss Trond Birkedal og Bård Hoksrud, så langt i 2012 har vi allerede fått Helge Solum Larsen og Henning Warloe. Nakenfilming i skjul, horehusbesøk i Riga, voldtektsanmeldelse og oppbevaring og bruk av narkotika er ingrediensene. Noen peker på at vi har politikere med menneskelige trekk, og at det er bra. Det er vel helst de som tilhører de enkelte partiene som sier slikt.

Selv om de ikke har kommet så tett som det siste året, er historien full av politiske skandaler. Også norske. Felles for de fleste er at de er av moralsk og etisk karakter, de ender sjelden som straffesaker, slik det gjorde med Birkedal og Hoksrud. Og som det ser ut å gjøre med Solum Larsen og Warloe.

Det er alltid lett å være enig med siste taler, særlig når vedkommende var den eneste som sa noe. Jeg har selv vært fastlåst i politiets påstand om at medlemmer i Hells Angels og andre 1 %-klubber ikke er annet enn kriminelle banditter som styrer sitt narkorike ved hjelp av vold og trusler. Bildet er nok mer nyansert enn som så, selv om ett av medlemmene i dette øyeblikk sitter i fengsel for nettopp trusler og vold. For såkalt torpedovirksomhet.

Mannen møtte opp i full mundur, med vest og det hele, og slo blant annet en familiefar i hodet med en planke, med kona til den forskremte mannen som enda mer forskremt vitne. I samme sak ble et annet lokalt medlem dømt for et lignende forhold, en danske, han ble etter hvert en så stor belastning for klubben at han ble sendt tilbake til Danmark. Mulig han reiste frivillig, detaljene får vi aldri vite fra dette miljøet.

Bare i går falt verdien av Acta-aksjen med over 7 prosent, fra 1,06 da børsen åpnet til 1 krone blank klokken 10.07 da denne artikkelen ble ført i pennen. Det var etter at Acta-styreleder Alfred Ydstebø hadde presentert et elendig resultat for fjerde kvartal i fjor på minus 102 millioner kroner, sammen med nyheten om at konsernsjef Geir Inge Solberg går av på dagen.

Det har i det hele tatt ikke vært Actas år de siste årene, med tilbaketrekking av konsesjoner og en konstant nedadgående kurve når det gjelder aksjeverdien. Bare de siste 365 dagene har Acta-aksjen falt med over 64 prosent, det lyser ikke lenger gull og grønne skoger av det en gang så attraktive og velrenommerte selskapet.

SVs lederkandidat Audun Lysbakken føyer seg inn i en lang rekke av politikere som kokkelimonker litt på egne eller partiets vegne. Den tidligere selverklærte marxisten har som barne- og likestillingsminister bevilget penger til en SV-konstruksjon som kalles Jenteforsvaret, og i tillegg drevet ytterligere kokkelimonke når han har forklart seg om saken. Han har den ene dagen sagt at nå er alt på bordet, mens han neste dag har måttet svare på hvorfor alt ikke var på bordet likevel.

At det er en SV-politiker som denne gangen havner i skammekroken er helt sikkert tilfeldig, akkurat som det ikke er tilfeldig at det hele bagatelliseres i SV – mens de andre partiene mener dette er en alvorlig sak. Det ligger i det den politiske ryggmargsrefleksen, å bagatellisere sine egnes feiltrinn. Derfor ser det ikke ut som om Lysbakkens posisjon til å bli valgt som Kristin Halvorsens etterfølger er svekket.

Det var i 1998 daværende barne- og familieminister Sylvia Brustad (Ap) sammen med KrF fikk et flertall på Stortinget til å gå inn for at butikker som er mindre enn 100 kvadratmeter kan ha åpent om søndager. Dermed oppsto begrepet Brustad-bua, og det blir stadig flere av dem. De har som mål å utfordre bensinstasjonene, som fram til da hadde monopol på å selge dagligvarer om søndagene.

Vi står altså med to alternativer om søndagene, svindyre bensinstasjoner eller Brustad-buer med begrenset vareutvalg og kø langs reolene. Nå er det igjen debatt om de ordinære butikkene selv skal få bestemme når de vil ha åpent, og ikke politikerne. For før eller siden vil også denne bastionen falle, når mange nok mener at det er like naturlig at dagligvarebutikker med mer 100 kvadratmeter har lov å ha søndagsåpent som dagligvarebutikker under 100 kvadratmeter – eller bensinstasjoner, hagebutikker, kinoer og restauranter.

For noen, kanskje for mange, kom frifinnelsen av Trond Birkedal for de alvorligste tiltalepunktene i straffesaken mot ham som en overraskelse. Men dommen er ikke annet enn bokstavtro mot et av de viktigste prinsippene i norsk strafferett, at all rimelig og fornuftig tvil skal komme tiltalte til gode. Det er altså ikke nok at dommerne tror noe kan ha skjedd. Dommerne skal være helt overbeviste for å finne tiltalte skyldig.

Det er ikke alltid dette prinsippet følges, det er nok av eksempler på det motsatte. Iallfall om vi skal legge bevis i A-klassen til grunn, de tekniske. For to år siden ble for eksempel Helge Ivar Breland Pedersen i Gulating lagmannsrett dømt til 19 års forvaring for drap, uten andre bevis enn at ekskona påsto han gjorde det. Saken uten sammenligning for øvrig, beviset mot Birkedal om seksuell omgang med en mindreårig var omtrent av samme art.

De seks andre i Innsidesaken skal være «glade» for at Lars Audun Lunde er blant de syv tiltalte. Ikke minst Fred Anton Ingebrigtsen, som i går satt tydelig rørt og beveget på tiltalebenken under deler av Lundes vitnemål. Den personlige attesten fra Lunde oversteg det meste av superlativer, uten at akkurat den delen av forklaringen kan brukes til annet enn det karakterbildet forsvaret bygger rundt Ingebrigtsen som den entusiastiske, lite strukturerte og impulsive Acta-gründeren. Ikke minst Lundes karakteristikk av Ingebrigtsen som den gavmilde, joviale og lojale bestekameraten og forretningspartneren.

Den mer konkrete nytten av Lundes forklaring er hans store kunnskaper og oversikt over det heseblesende markedet de tiltalte var en del av da finanskrisen begynte å gjøre seg gjeldende på all verdens børser høsten 2007. Da aksjeformuer forvitret, penger forsvant og bankene og meglerhusene krevde stadig mer kontanter fra kundene sine for å opprettholde de såkalte marginkravene – kravet til sikkerhet i forhold til aksjenes stadig synkende verdi.

Aktoratet har kalt Fred Anton Ingebrigtsen en pengebinge, i går fikk vi høre hvordan han har beriket og belønnet sine slektninger, venner og kjente. Millionene fløyt der Ingebrigtsen dukket opp. Hytter, biler, kontanter og lån, vær så god, sa Ingebrigtsen til sin omgangskrets.

Jeg vet ikke om det var første gangen det ble sagt, iallfall «tjente» én av de medtiltalte 43 millioner kroner i går. Det var tallet Ingebrigtsen oppga vedkommende skyldte ham, men som han ikke trengte tenke på i det hele tatt. – De glemmer vi, vi er jo kamerater. Det er sånn kamerater gjør det, sa Ingebrigtsen i åpen rett.

Skjedd eller ikke skjedd, sant eller usant, det var alt annet enn behagelig å følge første dag av straffesaken mot Trond Birkedal. Det var vondt å høre hvordan en ung manns liv har tatt veien både før og etter etter han overnattet på samme hotellrom som Birkedal i juli 2008. Hva som skjedde på det rommet er det bare de to som vet, den nå 18 år gamle gutten sa de hadde frivillig sex, Birkedal har hevdet det ikke skjedde noe som helst galt. Det blir rettens vanskelige oppgave, å velge hvem de skal tro på.

18-åringen fortalte om et liv preget av mobbing, angst, frykt, alkohol og medikamenter. Om fordømmelse og fortvilelse. Det var ikke godt å høre på. Og vi vet hvordan det har gått med Birkedal. Han kan takke sin egen sterke psyke og evne til å takle motgang for at han i det hele tatt står på beina. Dette er en sak som har kostet mye for mange.

I straffesaker er motivet den viktigste faktoren som fører til domfellelse eller frifinnelse. Ingen motiv, ingen forbrytelse – en gyllen regel. Motivet i en sak som denne var ifølge påtalemyndigheten å tjene penger. Et klassisk og velkjent motiv. Problemet er at det ikke er noen som har tjent penger. De syv tiltalte sitter igjen uten fortjenesten forbrytelsene de skal ha begått skulle gitt dem. Noen blakkere enn andre, noen totalt blakke. Én av de tiltalte er for eksempel arbeidsledig. Det er ekstra tøft å være arbeidsledig når man skylder over 100 millioner kroner og har en familie å forsørge.

I går var det forsvarernes tur å føre ordet. Også det handlet mye om motiv. Ikke om klientenes motiv, men om motivet påtalemyndigheten har for å føre saken i det hele tatt. Det var mye god retorikk i salen da først Bjørn Stordrange fikk ordet, han var glitrende, deretter tungvekterne Odd Rune Torstrup og Atle Helljesen. Men jeg har ærlig tatt vanskelig for å tro at det hele er satt i scene av politiet i Rogaland for å tilfredsstille et ønske fra Økokrim om å få i gang en slags prøvesak, slik det ble antydet. Eller at tiltalen er et utslag av en påstått prestisje.

Det sier seg selv at det ikke er lov å handle aksjer på vegne av noen andre uten fullmakt. Dermed greide aktoratet i går å vise til det første lovbruddet i Innsidesaken, begått av Fred Anton Ingebrigtsen, da han 23. august 2004 sørget for at svogeren Kåre Nilsen plutselig var den lykkelige eieren av 200.000 Acta-aksjer. I en telefonsamtale med megleren sin, som ble spilt av i retten, kom det fram at Ingebrigtsen hadde kontroll på noen av konas og moras aksjehandler, og altså uten skriftlig samtykke, svogeren Kåre Nilsens.

Med dette mener påtalemyndigheten at Nilsen inngikk i en større plan som Ingebrigtsen hadde lagt om stråmannsvirksomhet, mens Ingebrigtsen, når det blir hans tur, vil hevde det var for å få Nilsen inn i markedet slik at også han kunne bli rik. For på dette tidspunktet var Ingebrigtsen selv styrtrik, han hadde neppe behov for avkastningen denne i hans bilde beskjedne aksjeposten kunne gi.

Store deler av innledningsforedraget til aktor, statsadvokat Birgitte Budal Løvlund kunne vært brukt som et foredrag på en hvilken som helst høyskole eller universitet, der faget er verdipapirhandel. For folk flest er dette et ukjent område, for folk flest framstår verdipapirhandel, som kjøp og salg av aksjer, som både komplisert og uoverkommelig. For de aller fleste aktørene i Innsidesaken, de tiltalte og deres advokater – og aktoratet, er imidlertid uttrykk som gearing, derivater, arbitrasje, CFD, one night stand og kotelett helt dagligdagse. Det siste betyr for øvrig én million kroner i dette miljøet, mens det nest siste betyr å investere langsiktig, for så å få panikk og selge seg ut dagen etter.

Likevel var det inn i dette villniset av et ordlandskap Løvlund tok oss med på en syv timer lang tur i går. Det er fordi vi andre skal forstå. Fordi prinsippet om at tiltalte skal dømmes av likemenn fortsatt holder stand, fordi fire av de seks dommerne er likemenn, eller såkalte lekfolk. Den logiske bristen i dette er at alle de syv tiltalte må anses som eksperter på verdipapirhandel, mens lekdommerne altså ikke er det. Det kan heller ikke fagdommerne sies å være, en komplisert sak som denne aktualiserer til de grader spørsmålet om å innføre en ordning med bruk av fagkyndige blant dommerne.

Tre og et halvt år etter pågripelsen av Fred Anton Ingebrigtsen i juni 2008 kunne omsider den ekstremt mye omtalte innsidesaken settes i Stavanger tingrett, avdeling 4. etasje i Handelens Hus. Syv tiltalte, et kobbel av forsvarere, fire aktorer, tre bisittere og et foreløpig ukjent antall polititjenestemenn på et mye omtalt bakrom, skal de neste fem månedene gå holmgang i de provisoriske rettslokalene. Allerede etter få minutter fikk vi en forsmak på hva som venter.

Da gikk et samlet forsvarerkorps til det skritt å kreve tingrettsdommer Richard Saue og aktor, statsadvokat Birgitte Buman Løvlund inhabile. I kortversjon fordi de hadde tillatt lyd- og bildeoverføring til et bakrom fylt av politifolk. Frykten for at dette skulle gi aktoratet fordeler senere i saken, eventuelt iverksette videre etterforskning, ga de profilerte og skarpskodde advokatene Bjørn Stordrange, Atle Helljesen, Odd Rune Torstrup og Bjørn Kvernberg anledning til å uttrykke sin mening om påtalemyndighetens opptreden i denne saken fra første stund.